Samsonberg og Labrogruvene

 I Bjørn Ivar Berg, «Samsonberg og Labrogruvene 1538 – 1736», Norsk Bergverksmuseum, 2003, skriver forfatteren, som alltid har hevdet at sølvet i Gruveåsen ikke ble oppdaget før i 1623, at det er «helt usannsynlig» at Argenti Fodinæ, "sølvgruvene" på norsk, som er avmerket på venetianske kart fra midten av 1500-tallet, har ligget i Sandsvær, men at de må ha ligget i Telemark eller i Oslo. Dersom det hadde vært rett, så ville «Argenti Fodinæ» ha vært avmerket både ved telemarksgruvene og ved Oslo-gruven, siden Oslo, Aslogia, er avmerket på 1500-talls-kartene. Men slik avmerking finnes ikke. Det som er helt usannsynlig, er at de ikke har ligget i Sandsvær og i Gruveåsen hvor store sølvgruver faktisk finnes. De venetianske kartene er kopier av et flamsk kart fra 1543 hvor sølvgruvene er avmerket som "Silberberghen". "Argenti Fodinæ" er på kartene avmerket over høye fjell som gjennomskjæres av en elv. Topografien utelukker Telemark og Oslo og plasserer dem entydig i Sandsvær. Telemarksgruvene, kalt Moysesberg, var kobbergruver og produserte i perioden 1541–1545 ca. 20 tonn kobber og kun rundt 50 kilo sølv fra kobberet. Ref. NGU, Malmdatabasen. Forekomstområde 831 – 006. I 1524 fikk Biskop Mogens av Hamar «Brev paa Sundsbergs Kobberbjerg» i Seljord i Telemark. Se Norske Riksregistranter I, s. 3. 15. juni 1524. I gruvene ble det brutt kobberkis med et svakt sølvinnhold, hvis gylne farge ga bergverket navnet Guldnesberg, som de tyske bergfolkene omkring 1539 forvansket til Goldnisberg og Golmsberg. Oslo (Aslogia) og Akershus er punktavmerket på 1500-tallskartene. Hvis denne ene sølvholdige blygruven under Gamle Aker kirke i Oslo hadde vært Argenti Fodinæ, som Berg hevder, så ville navnet ha vært punktavmerket ved Oslo.

Anmeldelse

Historiske feilfremstillinger om Kongsberg sølvverks opprinnelse, i publikasjoner av Bjørn Ivar Berg og Odd Arne Helleberg.

Historiske kilder viser at det eksisterte et tidligere sølvbergverk (1539 - 1545) etter Christian III i Gruveåsen, som ble gjenopptatt i 1623 og ble til Kongsberg Sølvverk. Berg og Helleberg har oversett og misforstått kildene til dette gamle bergverket, som i den senere tid har blitt trukket frem av andre, og  som de derfor forsøker å bortforklare. Det fører til at de ikke skriver historie, men en fri fortelling som blir feil i forhold til det samtidige kildematerialet. Historie skrives på grunnlag av hva de samtidige kilder forteller, ikke ved å bortforklare eller omgå dem. Kildene inngår i en større sammenheng som det er historikerens oppgave å forklare. Men her glipper det i Bergs og Hellebergs fremstillinger. (Helleberg er ikke historiker, hvilket viser seg i løse påstander som "forklaring".) Berg mener at bergverket i Sandsvær i første halvdel av 1500-tallet, som ble kalt Samsonberg, har ligget ved Labrofossen og er identisk med blygruven der. Det har han alltid hevdet, men når kildematerialet viser at det er feil, skal det forbigås. Berg har ikke undersøkt kildematerialet godt nok. Når hele det kjente kildematerialet legges til grunn, blir historien en annen enn den de to presenterer. Nå er ikke Helleberg historiker, så han holder seg til Berg. Når nye kilder  oppdages, og gamle kilder viser seg ikke å ha vært riktig forstått, hender det at historien må omskrives. Men B.I. Berg og O.A. Helleberg unnlater å oppgi publikasjoner som er kritiske til deres feilfremstillinger. Slik ønsker de å stenge andre historieforskere eller -interesserte ute. Det er et klart brudd på alminnelig vitenskapelig kutyme å forsøke å hindre at ny kunnskap og et nytt syn på historien kommer frem. I seg selv tyder det på at de  frykter at disse publikasjoners dokumentasjon kan ramme deres troverdighet og prestisje: Historien er ikke slik de alltid har hevdet og prøver å fremstille den.

I sin bok, Kongsberg Sølvverk (2000/2010), skriver Odd Arne Helleberg (s. 32) at etter Christian IVs åpne mandat (21.12.1623), meldte bøndene fra at «de kjente til andre forekomster, som de etter eget utsagn hadde funnet sommeren 1623, etter at det første funnet hadde ryktes», og som de ville påvise når snøen var gått til våren. Dette er historisk feil. Det står ikke noe sted i kildematerialet at bøndene hadde funnet andre forekomster sommeren 1623. Det er en frihet Helleberg tar seg på bekostning av historien for at det skal se ut som om det ikke fantes gruver i Sølvbergås før gjeterbarnas "første funn" tidligere på sommeren. I kilden bekrefter kongen tvertimot at bøndene hadde kjent til sølvet i åsen "en lang tid", altså lenge før 1623. Hva kongen opplyser i sin befaling av 2.12. 1623, er at bøndene kjente til flere gruver i Sølvbergås (Gruveåsen), som de lovte å påvise. Dette må være gruver som på 1500-tallet er oppført i flamske og ventianske kart som Sølvberget, eller Argenti Fodinæ  ("Sølvgruvene"), som bøndene kjente til. Hellebergs påstand faller på sin egen urimelighet fordi bøndene ville ikke ha greid å bryte ut gruver som pr. definisjon krever flere meters dyp, i løpet av tre-fire sommermåneder. Helleberg fremstiller som fakta en historie som ikke kan sees å ha dekning i kildematerialet. Med trussel om straff hengende over seg, og løfte om belønning, vil bøndene nå påvise de gamle gruvene for øvrigheten. Når Helleberg skriver"forekomster" istedenfor det riktige, "gruver", som har eksistert lenge før 1623, skal det se ut som om sølvet i åsen var ukjent før sommeren 1623, noe Helleberg og Berg alltid har hevdet. "Forekomster" kan ikke sees å ha dekning i det historiske kildematerialet. Ved å bortforklare kildenes "gruver" med "forekomster", bortforklares den virkelige historien - at sølvet i åsen var kjent før 1623. Dermed kan noen tro at den feilaktige historien Helleberg alltid har fortalt ut fra mangelfulle kildekunnskaper, er den riktige. Bøndene streifet ikke omkring i skogene og lette etter malmer, de var ikke bergmenn, men de kjente til gamle gruver i terrenget. Kongen ber stattholder Jens Juel, i brev av 23. januar 1624, om å tilskynde bøndene å lete så mye som mulig etter flere gruver og utlover finnerlønn, for kongen visste nå at det kunne finnes flere gruver i Sølvbergås. Kongsberg Sølvverk starter med å gjenoppta disse gamle sølvgruvene til Christian III som trolig også har blitt drevet på det gamle Sandsberg. 

Kilder: Diplomatarium Norvegicum og Norske Riksregistranter (NRR), V, ss. 349, 350 f. og 357 f. Kongens øvrige ordre og instrukser fremgår av disse innførsler i NRR.

Det er et historisk faktum at det fantes flere sølvgruver i Gruveåsen som var blitt forlatt før 1623 og som må stamme fra Sandsberg/Samsonberg. Vi har kong Christian IVs egne ord for det og sølvverkssjef, Obergberghauptmand Johan Friedrich Nortmann (1628 – 1630), som skriver i sin lille bok om Sølvverket fra 1631 (i Cap.2, min oversettelse): «I tillegg til de [av ham selv] beskrevne gruver [i Gruveåsen], befinner det seg ennå flere andre som til dels er blitt drevet i fortiden (vorzeiten) og som nå ikke drives og som til dels er gått fullstendig tapt, og til dels nye som ennå ikke er blitt bekreftet drivverdige» (auffgewiesen worden). Med det siste, sikter han til gruver som er blitt gjenfunnet, men ennå ikke undersøkt om de er drivverdige. Christian IV taler om et «bergverk» som nå var blitt gjenfunnet i åsen. I «Samsonberg og Labrogruvene» (s. 22) (2003), og også i sin bok (2023), hevder Bjørn Ivar Berg at «Sølvberget» (1539) er den vesle blygruven ved Labrofossen, som han omtaler som en «sølvgruve». Som primærkildene bekrefter, er det historisk feil. Et eget Sølvberg med sølvgruver «er ikke mulig å påvise i kildene», skriver han. Men det er det, Når kunnskapen svikter, føres historien på ville veier. De gamle kildenes Argenti Fodinæ, som er flertall, var et eget sølvberg. Det fantes ikke gamle gruver eller et «Sølvberg» i Gruveåsen forut for 1623, siden Sølvberget og Samsonberg var begrenset til Labrofossen, hevder Berg. (Et sølvverk blir til, s. 12.). At en fattig og svakt sølvholdig blygruve ved Labrofossen er Sølvberget, er en bortforklaring som faller på sin egen urimelighet. Argenti Fodinæ er flertall, og de gruvene må ha ligget i Sølvbergås, altså i Gruveåsen.  Det fantes gamle sølvgruver i Gruveåsen før 1623. 

Nortmann vet beskjed. Han omtaler denne gruven ved Labrofossen i sin bok under avsnittet «Bleygruben» og opplyser, kort og godt, at gruven er en blygruve. Dersom den var "Sølvberget", som Berg påstår, så ville Nortmann ha kalt den en sølvgruve. Berg, som ukritisk har trodd på historien om gjeterbarnas første funn av sølv i åsen, går imot primærkilden Nortmann og forkludrer historien ved å fastholde at gruven ved Labrofossen er en sølvgruve og identisk med "Sølvberget". Dermed eliminerer Berg eksistensen av eldre sølvgruver i Sølvberget/Gruveåsen. Men Berg kan ikke bestemme hva historien skal være ved å sette til side de historiske primærkilder, Nortmann og kong Christian IV: Kongen forteller om bønder som vil påvise gamle sølvgruver i «Sølvberget» våren 1624, og det sier seg selv at de ikke skal påvises i blygruven ved Labrofossen, som forøvrig var blitt nedlagt i 1622, noe Berg burde ha vært klar over. Ved å påstå at Sølvberget skal påvises i den vesle blygruven i Labrofossen, feilfremstiller Berg historien. Bøndene skal påvise de gamle sølvgruvene på Sølvberget og de må ha ligget i Sølvbergås, som den gang var bøndenes navn på Gruveåsen, hvor Sølvberget eller «Argenti Fodinæ» ligger. Berg har ikke oppdaget denne kilden selv og flytter "Sølvberget" til Labrofossen. Men Sølvbergås er, som navnet tilsier, åsen med sølvgruvene, hvilket kong Christian IV har forstått.
Berg hevder i Langs Lågen 2023, s. 10, og gjentar de t i Et Sølvverk blir til, at det ikke fantes et eldre bergverk og gamle gruver i Gruveåsen, som ble gjenopptatt fra 1623 av, men hevder at alle gruvene var nye og ble avsenket fra dagoverflaten utover i 1620-årene. Her kommer han på kant med både Christian IV, Nortmann, Christoffer Grosvold og de lokale bønder. Men Christian IV taler om et nå gjenfunnet «bergverk» i åsen, og Nortmann skriver at det fantes gruver i Gruveåsen, som var blitt nedlagt lenge før gjeterbarna sommeren 1623 kom med sin sølvgrus. Christoffer Grosvold fortalte sannheten om de gamle bergmenn som hadde drevet gruver der oppe i Sølvbergås i gammel tid. Og bøndene kommer til øvrigheten senhøstes 1623 og bekrefter at slik var det. Christian IV hadde gjenfunnet hva han visste fra gamle kart og kilder, og derfor satte han straks i gang med sitt storstilte prosjekt. Med sin befaling, 2.12.1623, om at tømmer skal kjøres frem til bebyggelse av en by, grunnlegger Christian IV bergstaden Kongsberg. Det hadde han ikke gjort hvis "Sølvberget" bare var blygruva ved Labrofossen. 

Se også nedenstående anmeldelse av Bjørn Ivar Bergs bok: "Et Sølvverk blir til".

Johan Jarnæs  

Anmeldelse av bok om Kongsberg Sølvverk

Bjørn Ivar Berg, Et Sølvverk blir til                                                    

Kongsberg Sølvverks ti første år 1623 – 1633 

Utgitt av Norsk Bergverksmuseum, 2023, 200 sider

Forfatteren er historiker og pensjonert forsker ved Norsk Bergverksmuseum. Etter mange års forskning, og i anledning sin avgang, vil Bjørn Ivar Berg i en ny bok  presentere det som skal være den autoritative og korrekte historien om oppstarten av sølvbergverket i Gruveåsen i Kongsberg. Han presenterer oppstarten som resultat av et helt nytt sølvfunn i urørt fjell i 1623. Det er feil i forhold til samtidig historisk kildemateriale. Han fremstiller sin historie som den endelige og uangripelige historiske sannhet. Men Berg overser eller tilsidesetter vesentlige  primærkildeopplysninger. Hans bok fremstår som et forsøk på å avverge all kritikk rettet mot hans versjon av historien. Men historiske fakta viser at Kongsberg Sølvverk gjenopptok i 1623 et eldre sølvverk i Gruveåsen. I oktober 1623 ble bonden Arne Verp arrestert i Skien for å ville selge gedigent sølv som var tatt fra dette gamle, i 1545 nedlagte sølvbergverket til Christian III. Verp måtte påvise funnstedet med de gamle gruver. Slik ble Kongsberg Sølvverk til. Det er det dokumenterte, historiske faktum. For historien om gjeterbarnas angivelige funn av sølv i åsen, har vi bare Verps ord. Hvor mye sant det er i den historien, vet vi ikke. Kanskje var den en dekkhistorie fordi bøndene fryktet straff fordi de hadde holdt de gamle sølvgruvene i åsen skjult for myndighetene i en årrekke. 

For Verp fortalte at det fantes sølvgruver øverst oppe i åsen, før 1623. Denne faktaopplysning (se nedenfor) forkludres av Berg som mener at Christoffer Grosvold kan ha ment de "underjordiske" da han fortalte Verp at "gamle bergfolk"hadde arbeidet der oppe (ved Kongens gruve). Men Grosvold og Verp var nok ikke så dumme som Berg vil ha det til. Å vise til "underjordiske", som Helleberg og Berg gjør, er n bortforklaring som ikke holder vann. Folk er ikke så dumme at de går på den. Verp ville aldri ha kommet med en slik vanvittig bortforklaring overfor fogden og lagretten. Ifølge den historiske primærkilde, taler Grosvold og Verp taler om "bergmenn, noe Helleberg og Berg underslår. Det er å avskrive seg selv som historikere ved å holde fakta tilbake for leserne, som får en forvrengt fremstilling av den faktiske historie, at det fantes gruver, drevet av gamle bergfolk i Sølvbergås/Gruveåsen, før 1623. Ved å tilsidesette Grosvolds og Verps opplysning for å forsvere sin gamle feilfremstilling av det såkalte "sølvfunnet" i 1623 og opprettelsen av Kongsberg Sølvvrk. Dermed fører de folk bak lyset i det historiske falta holdes tilbake. Berg mener åpenbart at bøndene dengang var så dumme at de trodde at gruvehull de så i åsen, var laget av de "underjordiske." Det bet verken bøndene eller kongen og øvrigheten på. Men Berg håper vel at dagens kongsbergforlk svelger vrøvlet. Gruvehullene var jo allerede der, men når Berg påstår på trykk at da Sølvverket startet opp, i 1620 og -tredveårene, så startet alle dets gruver fra ubrutt dagoverflate, så tillegger han de underjordiske ansvaret for at dagoverflaten ikke var ubrutt. Berg sørger selv for å fremstå som den eneste som tror på at de underjordiske drev gruvedrift i Gruveåsen. Hans påstand om at hans egen historiefremstilling er den rette, faller dermed på sin egen urimelighet. Samtidig river han ned sin gen troverdighet, noe en hsitoriker bør være ytterst varsom med: Tidsvitnene Verp og Grosvold holder seg til fakta, og berg burde ha fulgt deres eksempel, at "bergmenn hadde arbeidet der oppe i åsen i "gammel tid." Uansett hva Berg påstår, så fantes det sølvgruver oppe i Gruveåsen før 1623, og Kongsberg Sølvverk ble til ved å gjenoppta dem og Christian IIIs gamle bergverk. Historie skal baseres på dokumentasjon, ikke fri fantasi. Når historie skal skrives, kan ikke historiske personer tillegges fiktive påstander og oppfatninger som strider mot sunn fornuft og som det ikke finnes belegg for. Når Grosvold forteller Verp at han vet at gamle bergfolk hadde holdt til på et par steder der oppe ved den senere Kongens gruve, så må man holde seg til virkeligheten og dokumentert faktum. Det er i seg selv nok og trenger ikke å suppleres med "de underjordiske." Historieskriving forholder seg til dokumentasjon.                                                                   

En utslagsgivende faktaopplysning som motsier Bergs fremstilling av Sølvverkets tilblivelse som resultat av et uventet sølvfunn i en ås hvor ingen visste at sølv fantes, er avhøret i Skien 4. oktober 1623, hvor bonden Arne Verp opplyser at ved siden av stedet hvorfra barna hadde tatt med seg sølvgrus som de fant på bakken, fantes det to gruver, eller plasser, som han benevner dem, etter de gamle bergfolkene som hadde arbeidet der oppe, "i gammel tid". Disse gruvene må ha tilhørt Sølvberget fra første halvdel av 1500-tallet, siden åsen (d.v.s. Gruveåsen) ble kalt Sølvbergås før 1623. Kongsberg Sølvverk startet ikke med et tilfeldig sølvfunn i 1623, slik Berg hevder, men med noen stykker malm fra to gamle gruver, som to barn hadde med seg hjem. Men samtidig er det klart at Grosvold og vel flere, visste at det fantes gamle sølvgruver oppe i Gruveåsen. Det bekrefter også kongens ordre i desember 1623 som nedlegger forbud om å ta sølv fra de gamle gruvene. Berg nevner ikke Verps tilståelse om plasser, eller gamle gruver, der barna hadde funnet "sølvgrus". Av Verps tilståelse kan vi slutte at Kongsberg Sølvverk ble til som en  gjenopptakelse av gamle sølvgruver som hadde blitt drevet på "Samsonberg" (en forvanskning av Sandsværberg eller Sandsvær bergverk). Samsonberg var ikke begrenset til Labrofossen, slik Berg hevder, men, som kildematerialet viser, dekket bergverket hele Sandsvær. Kongsberg Sølvverk blir til som en fortsettelse av det i 1545 nedlagte sølvverket til Christian III, Argenti Fodinæ. Men i Bergs bok er gruvene ved barnas såkalte sølvfunn bortforklart som de underjordiskes verk, og sølvgruvene i åsen, som da ikke skal finnes, henviser han til den vesle og ubetydelige blygruven ved Labrofossen. Men gruvene eller "plassene" fantes faktisk etter de gamle bergfolkene oppe ved Kongens gruve.  Historien kan ikke forandres ved å gå utenom historiske fakta. Det er å sette de vitenskapelige krav til historiefremstillingen til side. Da er det ikke historie som skrives.          

Hans fremstilling av det såkalte sølvfunnet i 1623 og historien omkring dette er feil i forhold til opplysninger som fremgår av samtidige og tidligere historiske kilder. Nytt primærkildemateriale som er kommet til i de senere år og kjent primærkildemateriale som sees i nytt lys, viser at hans historieoppfatning ikke er holdbar. Det er ikke samsvar mellom den faghistoriske metode Berg hevder han benytter og kjent historisk kildemateriale. Dette vil det bli redegjort for i anmeldelsen.  

Berg opplyser at hensikten med boken er å gi en historiefaglig og grundig framstilling og dokumentasjon av hvordan Norges største bergverk i førindustriell tid kom til, samt sikre «historisk kunnskap ved å bygge på en kildekritisk, reflektert og solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene.» Her motsier han seg selv, ved å tillegge "de underjordiske" ansvar for gruvedrift i Sølvbergås/Gruveåsen før 1623. Denne påstanden, som faller på sin egen urimelighet, er verken forbilledlig kildekritisk eller reflektert. Hva han vil si med sin påståtte "historiefaglig og grundig framstilling og dokumentasjon," er at hans egen historiefremstilling er uangripelig som den rette, selv om det kan reises innvendinger mot at hans fremstilling bygger på en solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene. Der står det intet om "de underjordiske", en påstand han har overtatt fra Odd Arne Helleberg som ikke har holdt seg til primærkildene i arkivene, men til fri fantasi. Han har "lenge sett et behov for å gå så dypt som mulig inn i kildegrunnlaget for å skille mellom pålitelige opplysninger, usikre elementer, feil og myter," skriver Berg. Men han går noe i overkant dypt når han trekker inn underjordiske som opphav til gruvedrift i Gruveåsen før 1623, en opplysning som ikke kan sies å være pålitelig. Tvertimot blir han selv den som ikke skiller mellom pålitelige opplysninger og fakta. Han har et behov for å fremstille seg selv som den eneste pålitelige forsker, som i denne boken og med Norsk Bergverksmuseum i ryggen, tilbakeviser og avsanner hva andre, ifølge ham selv, feilaktig har skrevet om Sølvverkets opprinnelse. For Berg gir oss den riktige historien, forsikrer han. Men det bekreftes ikke av historien selv, som holder seg til faktiske bergfolk.  

Motivet er å fremstille historien han skriver som den endelige, korrekte og sanne historie om den gamle bergverksdriften i Sandsvær og Kongsberg Sølvverks tilblivelse. Men når relevante primærkilder ikke nevnes eller bortforklares, er det ikke historien om Sandsværs eldre gruvedrift han skriver. Han har "sikret" kunnskap fordi han så grundig, solid og reflektert, har gjennomforsket denne historien, forsikrer han. Fullt så enkelt er det ikke. 

Går man kritisk igjennom hans historiefremstilling, kommer det opp et mer nyansert bilde. Dessverre lar det seg ikke se av fremstillingen at forfatteren har gått særlig dypt inn i kildegrunnlaget. Det har sine vesentlige mangler. Tar man for seg hele det eksisterende primærkildegrunnlaget fra denne tiden, så vil man komme til en annen forståelse av historien og et annet historiesyn enn det som Berg fremlegger. Den er ikke fri for opplysninger som ikke er pålitelige og feil og myter, som gjeterbarnas angivelige første funn av sølv i en ås der ingen tidligere bergverksdrift skal ha funnet sted. Fremstillingen er heller ikke uten selvmotsigelser. Standardverket om denne historien er ennå ikke skrevet. 

I motsetning til historiebøker flest, savner denne et person- og saksregister. På s. 137 gjengis en faksimile av et kjent kart over Gruveåsen fra ca. 1700. På kartet står Overbergets og Underbergets gruver klart og tydelig skrevet med latinske navn, henholdsvis Argenti Fodinæ Supernæ og Argenti Fodinæ Infernæ. "Argenti Fodinæ" er flertall og betyr "Sølvgruvene". Gruveåsen er oppført med navnet "Sølvs Biærgs Aas." Men navnene er ikke gjengitt korrekt i billedteksten. De er blitt ugjenkjennelige, til et merkelig kvasilatin som "Argentiferæ Supernæ" og "Infærnæ", som antagelig skal bety noe slikt som "Sølvbærende" eller "Sølvførende". På kartet står det "gruver" (fodinæ), men i billedteksten er dette blitt til noe som feilaktig skal være "forekomster", i alle fall ikke "gruver". Feilen er så grov og villedende at den burde ha vært stoppet av museets kvalitetskontroll. Man må kunne stole på at Norsk Bergverksmuseum gir korrekt historisk opplysning. 

Feilen er ikke uten konsekvenser for historien. På Anthonizoons kart fra 1547 står sølvgruvene i Sandsvær, kjent i samtiden som tilhørende bergverket Samsonberg (nedlagt 1545), dvs. Sandsvær bergverk, oppført som "Silverberghen", "Sølvgruvene". Kartet er siden blitt kopiert og trykket i Venezia, men nå med sølvgruvene i Sandsvær oppført med fellesnavnet "Argenti Fodinæ", av Tramezzino i 1558, Camocio i 1562 og Millo i 1586. Disse europakartene var selvfølgelig kjent i København. Christian IV visste at det fantes et "Sølvgruvene" (eller "Sølvberg") i Sandsvær, som han ville gjenfinne. Da gruvene på "Sølvberget" i "Sølvbergås" ble gjenopptatt fra 1623 og i de nærmeste år, var man selvsagt klar over at de gamle Argenti Fodinæ var blitt gjenfunnet i åsen, og på kartet fra 1700 er disse gruvene blitt påført det gamle navnet fra 1500-tallet. Når "gruver" på kartet som er gjengitt på s. 137, ikke finnes i billedteksten, ser det ut som om det ikke eksisterte gamle gruver i Gruveåsen før 1623. Det har i alle år vært en gjengs oppfatning i Kongsberg og forfatteren er intet unntak.      

Forfatterens forsikringer om at en riktigere historiefremstilling enn den han gir, ikke finnes, er selvsagt ingen grunn til ikke å underkaste hans historie en kritisk gjennomgang, selv om det er det han vil forhindre, med basis i primærkildematerialet. At denne boken er solid dokumentert med primærkilder og at den er kildekritisk og grundig, er en sannhet med vesentlige modifikasjoner: Sentralt i fremstillingen står hva han har hevdet i Norsk Bergverksmuseums hefte 24, Samsonberg og Labrogruvene 1538-1736, (2003), hvor han skriver (s. 44) at det er "helt usannsynlig" at "Argenti Fodinæ" ("Sølvgruvene" eller "Sølvberget"), som nevnes i primærkilder/kart fra tidlig 1500-tall, har ligget i Sandsvær, men at de har ligget i Oslo (Aslogia) eller Telemark. (Noe som ikke rimer med kartene fra 1500-tallet.) Hvis det var riktig, skulle "Argenti Fodinæ" ha vært oppført på to steder på disse kartene, som ville svare til Telemark og Oslo. Men Argenti Fodinæ er oppført kun ett sted, som kart-topografisk bare kan være Sandsvær. Men på s. 22 hevder Berg at "Sølvberget" (nevnt i 1539) er identisk med den vesle blygruven ved Labrofossen som også er identisk med hele Samsonberg. Berg lokaliserer "Sølvberget" til blygruven ved Labrofossen (s. 12 i boken). Men en liten og ubetydelig, i blyet svakt sølvførende gruve (bly inneholder alltid spor av sølv), ville aldri ha fått den misvisende betegnelsen "Sølvberget". 

Når "Argenti Fodinæ" eller Sølvgruvene er nevnt hos geografen Ziegler i Schondia (1532) som beliggende i Ringerike, som strakte seg til utløpet av Numedal (Langs Lågen 2006), så er "Sølvberget" i Sandsvær og "Argenti Fodinæ" ett og det samme.  Det er defor ikke "helt usannsynlig" at Argenti Fodinæ" lå i Sandsvær, tvert imot, så kan de ikke ha ligget andre steder,  og at det er disse som er betydelige nok til å ha blitt avmerket på venetianske kart.  Siden "Argenti Fodinæ" er flertall, har Sølvberget dekket flere sølvgruver, og de må ha ligget i Gruveåsen, som Christian IV kaller "Sølvberget" og "Sølvbergås", hvor kongen bekrefter at det fantes sølvgruver før 1623. Kartenes "Argenti Fodinæ" viser til gruver med gedigent sølv. En liten og ubetydelig blygruve ved Labrofossen ville ikke ha blitt avmerket som "Argenti Fodinæ" på venetianske kart. Berg legger "Sølvberget" til blygruven ved Labrofossen. Sølvberget var bare denne ene gruven, skriver han, fordi han i alle år har trodd og hevdet, at i Gruveåsen fantes ingen gruvevirksomhet før 1623, bare ved Labrofossen. Men det motsies av Argenti Fodinæ, som betyr at det fantes flere sølvgruver, og på gedigent sølv.      

I boken "Bergverk i Norge - kulturminner og historie" (2016) omtaler Berg hele bergverksdriften i Sandsvær på 1500-tallet slik: "Det lille bergverket Samsonberg ble drevet i noen år fra 1538 på sølv- og blyglansforekomster ved Labrofossen." Berg hevder altså at Samsonberg ikke er mer enn blygruven ved Labrofossen, noe han gjentar i sin bok. Da har han ikke forstått den historie han skal skrive. Han røper også manglende kunnskap om den norske kongerekken når han feilaktig skriver at  kong Erik av Bayern besøkte Norge i 1405. Kongen var Erik av Pommern, mens Cristoffer av Bayern ble valgt til norsk konge i 1442.  

Primærkildene fra Samsonberg (bl.a. Diplomatarium Norvegicum) viser at Samsonberg omfattet alle gruvene i Sandsvær, drevet på bly, sølv, kobber og jern. Samsonberg (Sandsberg- Samsberg - Samsonberg) strakte seg fra Labro - Gomsrud til Meheia og har derfor omfattet Gruveåsen. Tittelen på NBMs hefte 24 meddeler at Samsonberg ikke er annet enn blygruven ved Labro, og at sølvforekomstene oppe i Gruveåsen derfor var ukjente inntil to gjeterbarn angivelig oppdaget sølvet der i 1623. Men de historiske primærkildene viser at Sølvberget  og Samsonberg ikke kan ha ligget ved Labrofossen. Det er rett og slett ikke plass til alt der, med "Sølvgruvene", kobbergruver og jerngruver.  Blygruven ved Labrofossen er bare én av mange gruver på Sandsberg/Samsonberg. Berg avviser at Argenti Fodinæ har ligget i Gruveåsen, som noen mener, hvor de ble gjenopptatt av Kongsberg Sølvverk i 1623 og fremover. Han vil "rydde opp i forskningssituasjonen", forteller han i hefte 24, Samsonberg og Labrogruvene, som han nå følger opp med sin bok, fordi han har alltid ment at Sølvberget og Samsonberg er det samme som blygruven ved Labrofossen (s. 12). Sølvberget lå derfor ikke i Gruveåsen. Han skal "rydde opp" i hva andre har funnet ut med basis i primærkildene.

Kun en kritisk gjennomgang av  historien, slik den fremstilles, vil vise om den oppfyller hva forfatteren lover. Er den objektiv, kildekritisk og solid dokumentert, korrekt og fyllestgjørende som historien om bergverksdriften i Sandsvær, som virkelig forklarer hva som er skjedd og hvorfor, ut fra foreliggende kildemateriale, og som fører frem til etableringen av Kongsberg Sølvverk i 1623? Boka «framstiller forhistorien, sølvfunnet, oppstarten av sølvverksdriften og oppbyggingen av verksanlegget ved Numedalslågen og i Gruveåsen i de ti første driftsårene.», skriver Berg. At boka fremstiller forhistorien og at den "sikrer historisk kunnskap", er ingen objektiv sannhet, men en subjektiv påstand som det kan være andre meninger om. Primærkildematerialet gir grunn god nok til å reise  innvendinger mot påstanden.  

Det er den eldste delen av historien i boken som særlig vil bli gjennomgått og omtalt i denne anmeldelsen, for den fortellingen har tidligere ikke fått den plass den fortjener i vår lokale og nasjonale historie. Det skyldes at historiske primærkilder er blitt oversett eller utelatt og at det derfor i alle år er blitt tatt for gitt at sølvet i Gruveåsen var ukjent inntil det angivelig uventede sølvfunnet sommeren 1623. Men primærkildene forteller at slik var det ikke. Denne viktige del av Sandsværs bergverkshistorie, med Sandsberg/Samsonberg som forløpere for deres gjenopptakelse med Kongsberg Sølvverk, er så godt som fraværende hos Berg, som gjør denne blygruven ved Labrofossen til selve opphavet til og sentrum for Samsonberg. Men Samsonberg er det samme som og en tysk forvanskning av Sandsværberg, eller Sandsberg (nevnt 1528), et middelalderbergverk som dekket alle gruver i hele Sandsvær. Da tyskerne kom til Sandsberg i 1538, forvansket de bare navnet til Samsonberg. 

Berg kaller blygruven for Sølvberget og hevder at det i praksis utgjør hele Samsonberg (s. 12). Men bortforklaringer er ikke det samme som fakta, for primærkildene godtgjør at Samsonberg erstatter Sandsvær som geografisk betegnelse. Samsonberg var en fellesbetegnelse for alle gruver som ble drevet på forskjellige malmer i hele Hedenstad sogn, like til Meheia. Samsonberg/Sandsberg var ikke en blygruve, men et helt gruvedistrikt. Primærkildene taler om "Sølvberget" (1539) som lå på Samsonberg.  "Sølvberget" på Samsonberg var et fellesnavn for alle sølvgruver i Sandsvær og omtales i primærkilder med sitt latinske navn, "Argenti Fodinæ", "Sølvgruvene". Boken gir et for snevert uttog av primærkildematerialet, som samlet kan forstås dithen at det har eksistert et sølvbergverk i Gruveåsen før midten av 1500-tallet, som ble nedlagt med Samsonberg. Det blir for langt å gå i dybden på dette her, så anmeldelsen må begrenses til enkelte hovedpunkter.

Berg nevner, nærmest i en bisetning, at det på 1400- og 1500-tallet er dokumentert bergverksdrift i liten skala i bygda. Så langt er det ikke påvist enda eldre gruver (s.9). Berg kunne ha uttalt seg mer forsiktig. Det er god grunn til å anta at gruvedriften går langt tilbake til før den tid. På Spisholt ved Krekling har det vært drevet jerngruver før Svartedauden, og i bunnen av en grunn "gruve" i Stertebakke ble det gravd frem en trekullbit, C14-datert til ca. 300 f. Kr. Berg er kjent med dette, men har aldri kommentert det. Han fortier det.

Berg skriver (s. 10) at den tyske bergmannen Melchior Mardorf i 1538 ledet oppstart av bergverksdrift for kongens regning i blygruven ved Labrofossen. Det er ikke riktig, Mardorf mutet gruven for egen regning, 3. september. (Kongen mutet ikke gruver, dvs. søkte seg selv om å få anlegge en gruve. Staten eide metallforekomster, de var et regale.) Gruvens navn har høyst sannsynlig vært St. Urban im Süssen Wein. (Se Langs Lågen, 2006.)

«Sølvberget», nevnt i 1539, betyr rett og slett «Sølvgruva», skriver Berg (s. 12), og sikter til blygruven ved Labrofossen. Men etter tidens språkbruk kan Sølvberg bety én eller flere sølvgruver eller et helt sølvbergverk. (Kongsberg er ikke bare én gruve.) Siden "Argenti Fodinæ", er flere sølvgruver, må de også ha ligget i Gruveåsen. De historisk viktige Argenti Fodinæ, som er nevnt av Ziegler i 1532 og avtegnet på kart fra 1547 og 1558 som dekker Sandsvær (over en elv som renner gjennom høye fjell), er uheldigvis falt helt ut i Bergs historiefremstilling. Han skriver: Bergverket Samsonberg (1538 - 45) omfattet flere mindre ertsforekomster, noen av dem antagelig like ved hovedgruva [blygruven] i Labrofossen (s. 12). Men primærkildene fra Samsonberg viser også til kobber- og jerngruver på Meheia.  

Om det såkalte sølvfunnet i 1623, omtaler Berg forhøret av Arne Verp i Skien, 4. oktober 1623, som forteller at gjeterbarna var kommet hjem med to stykker «sølvgrud» hver (s. 18), som lå oppe på berget/bakken. Åsen het den gang Sølvbergås. De hadde funnet sølvgrus, eller bruddstein med sølvmalm. De må ha stammet fra en gammel berghall/gruvetipp. Kristoffer Loftstuen, som var til stede, hadde sagt at jeg vet godt hva det er, bergfolk har holdt til der oppe, det er dragesølv. Men Loftstuen sier også at ved siden av, eller nær ved, «straxs hos», barnas sølvfunn, fantes «en annen plass som bergfolk hadde arbeidet på i gammel tid.» 

Dette utsagnet er avgjørende for å forstå hva som virkelig skjedde da Kongsberg sølvverk ble opprettet. Det skjedde ikke ut av intet, som fortellingen om to gjeterbarn som i 1623 uventet fant sølvklumper i jomfruelig fjellterreng hvor ingen visste om sølvforekomster. Berg har vært av den oppfatning at Kongsberg sølvverk ble anlagt i en uberørt ås, hvor det ikke fantes spor etter eldre gruver. Det er denne  feil Berg vil gjøre "rett" ved å skrive boken. Men dette stemmer ikke med primærkildene, som nevner gamle sølvgruver i åsen. Kongsberg sølvverk var ingen gjenopptakelse av et eldre sølvverk i Gruveåsen, slår han fast i «Samsonberg og Labrogruvene» (2003). I Langs Lågen, 2023, s. 10, hevder han at det ikke fantes eldre gruver i Gruveåsen, og det samme gjentar han i sin bok.

Gruveåsen ble i 1623 - før sølvfunnet! - kalt Sølvbergås, men det eneste stedet, hevder Berg, hvor Sølvbergets gruver ikke kan ha ligget, er i Sølvbergås. Berg lokaliserer «Sølvberget» langt fra Gruveåsen, i den vesle blygruva ved Labrofossen (s.12, s. 47). Sølvberget er identisk med blygruva i Labrofossen, skriver han kategorisk i «Samsonberg og Labrogruvene», s. 22. Men Berg motsies av kong Christian IV, som i brev av 23. januar 1624 ber stattholderen, Jens Juel, om å tilskynde bøndene å lete så mye som mulig etter flere sølvgruver og samtidig utloves belønning til den som finner og viser en gruve, siden «nogle Bønder have lovet paa Foraaret at ville vise flere saadanne Gruber som den sidste funden udi Sølvberget.» (Norske Riksregistranter V, ss. 349, 350 f. og 357 f.) Det sier seg selv at bøndene ikke skulle vise og lete etter sølvgruver i blygruven ved Labrofossen. Det fantes gamle gruver i Sølvberget (i Gruveåsen). Christian IV visste hva han påla sin stattholder.

Utsagnet, som Verp gjengir for lagretten, er en historisk primærkilde som gjør to ting klart: På toppen av Sølvbergås, hvor Kongens gruve ble anlagt i oktober 1623, hadde bergfolk arbeidet i gammel tid (på Sandsberg/Samsonberg), og like ved gruven hvor barna hadde funnet knust stein med sølvmalm, fantes enda en gruve med «dragesølv». Trolig menes sølvstuffer. (Det lille sølvinnholdet som måtte smeltes ut av bly, var ikke "dragesølv". Det ble ikke "voktet" av dragen.) Det er altså et historisk faktum at det fantes sølvgruver øverst i Gruveåsen eller Sølvberget. Der hadde vel barna rotet litt i den gamle gruvetippen og tatt med seg noe av «sølvgrusen» hjem.

Men Berg fremsetter en annen forklaring enn primærkildens opplysninger når han skriver (s. 24): «Her skal vi holde muligheten åpen for at Kristoffer med «bergfolk» har ment "de underjordiske, de som bodde i berget.» Selvfølgelig har ikke Kristoffer ment at gruvene var brutt ut av underjordiske som bodde i berget. Som alle andre, visste Kristoffer bedre. Berg har hevdet og hevder i boken at før 1623 fantes det ikke gamle gruver fra et eldre bergverk i Gruveåsen, så dette er en bortforklaring av Kristoffers utsagn. Men gruvene var nå engang der. For Kristoffer fortalte sannheten: Han har støtte i fakta, historiske primærkilder og kart fra midten av 1500-tallet, som plasserer sølvgruvene, "Argenti Fodinæ", i Gruveåsen. Det er de gamle bergfolkene som Kristoffer faktisk viser til. De underjordiske kan ikke tillegges kausal vekt når historie skal skrives.

På s. 32, i fotnote 55, skriver Berg: «Det er særlig lokalhistorikeren Johan Jarnæs som har fremmet slike tanker [dvs. omfattende sølvverksdrift i tidligere tider på forekomstene som ble tatt opp fra 1623 av] i ulike innlegg og mindre skriftlige arbeider [...], men som er imøtegått av meg og andre, se blant annet Berg 2003, jf også Helleberg 2021. "Imøtegåelsen" er uvederheftig da den mangler dokumentasjon.

Her slår Berg fast at hans eget historiesyn er det riktige, for  Berg og Helleberg har "imøtegått" eller tilbakevist Jarnæs «tanker». Men mer får vi ikke vite. Berg dokumenterer ikke sin påstand. I vitenskapen, og det gjelder også historievitenskapen, kreves dokumentasjon og fakta. Men Berg har ikke dokumentert noen "imøtegåelse" av de historiske primærkilder som Jarnæs bygger på. 

Bergs "imøtegåelse" er unndratt kontroll fordi han ikke opppgir Jarnæs publikasjoner i litteraturlisten. Heller ikke oppgir han sidehenvisninger til hvor og hva han og Helleberg imøtegår, i de oppgitte publikasjoner. Det er et brudd på vitenskapelige normer og god forskningsskikk: Når det refereres til forfattere og deres respektive publikasjoner, skal de være oppgitt i litteraturlisten. At Jarnæs ikke deler Bergs historiesyn forandrer ikke dette imperativ. Ingen av Jarnæs publikasjoner er oppgitt i litteraturlisten, de eksisterer ikke, noe de faktisk gjør. Dermed kan ingen gå til litteraturen og kontrollere hva Jarnæs har skrevet, og som Berg skal ha imøtegått. At Jarnæs publikasjoner ikke er nevnt i litteraturlisten, er i beste fall en forglemmelse.  

Når Arne Verp opplyser for lagretten at det "straks hos" barnas sølvfunn finnes enda en gruve («plass»), hevder Berg at det kan være Kesselgruven som ligger nede ved foten av åsen, nå skjult under riksveien, nesten nede ved Kobberbergselva (s. 33, s. 47). Protokollen fra forhøret opplyser derimot at barnas sølvfunn og steder hvor bergfolk hadde arbeidet i gammel tid, befant seg så nær aller øverst på (det høye) berget. Arne Verp, som vet hva han snakker om, imøtegås av Berg, som hevder at sølvgruver var kun blygruva ved Labrofossen og Kesselgruva nede ved henholdsvis Lågen og Kobberbergselva. Men det er Verp som er den sikre, historiske kilden. Verps "straks hos", det vil si like ved eller ved siden av, er hos Berg blitt til 3,3 km unna og 380 m lavere i terrenget, hvor Kesselgruven ligger. Men Bergs definisjon av "straxs hos" sikrer ikke historisk kunnskap. Den forkludrer den. Den er ikke i samsvar med alminnelig språkforståelse.    

Når kongen omtaler «Gruber» i Sølvbergås, kan det dreie seg om ubearbeidete sølvforekomster og ikke eksisterende gamle gruver, skriver Berg (s. 48) bortforklarende. Men når kongen skriver «gruver», så mener han gruver. Berg forandrer på primærkilden. Hans fremstilling blir derfor villedende og uhistorisk. Hva kongen kjente til og derfor viste til, var gamle gruver. Bøndene kom om høsten til øvrigheten og meldte fra om gruver som de ville vise i Sølvberget til våren. Men Berg har lokalisert  hele Samsonberg og Sølvberget til Labrogruva. Kongen kan regnes som sikker kilde, og vi må legge til grunn historiske fakta, kongen og "gruver", og ikke Berg, som legger til grunn at kongen kan ha ment noe annet. Når man skriver historie, skal den baseres på fakta, ikke på at man kan ha ment noe annet. Historien skal beskrive virkeligheten, ikke fri fantasi. 

Da er det ikke lenger historie det dreier seg om, men bortforklaring. Hvis man subjektivt tillegger historiens aktører noe annet enn fakta, kan man skrive "historien" slik man selv vil den skal være. Men historie blir det ikke. 

Men sølvverkssjef Nortmann (1628 - 1630) skriver i sin lille bok om Sølvverket fra 1631, at det finnes flere andre gruver oppe i Gruveåsen, som til dels er blitt drevet i fortiden (Vorzeiten) og som nå ikke drives og delvis er gått tapt. Det skulle være klar nok tale. Disse har tilhørt Sølvberget/Argenti Fodinæ eller er enda eldre.

I Quartal gruve i Gruveåsen finnes en inskripsjon med årstallet 93, som i samsvar med inskripsjonens innhold og ortografi må være 1493. (Funnet i 2006.) På språklig grunnlag, har professor i nordisk lingvistikk, Arne Torp, slått fast at språket er dansk og datert inskripsjonen til slutten av 1400-tallet (Langs Lågen 2012). (Berg nevner ikke dette i boken, s.128 -129.) For Berg er professor Torp ikke-eksisterende, han har aldri nevnt Torp, hvis fagkyndige vurdering motsier Bergs påstand om at det ikke fantes gamle gruver i Gruveåsen før «sølvfunnet» i 1623. En inskripsjon fra 1693 har ikke språk fra 1400-tallet. Quartal Grube, som er en tysk sammentrekning av Quarz Tal Grube, er den samme som Kvartsdal gruve i Kvartsdalen. Berg har ikke sett denne sammenhengen og oppgir feilaktig at Quartal er det samme som et kvartal i kvartalsregnskapene for gruver, og at denne gruven derfor ikke ligger i Kvartsdalen, der alle gruvekart har den inntegnet, men på et ukjent sted (Langs Lågen 2012). For siden Kvartsdal gruve, ifølge Berg, skal være helt ny i 1692, skal den ikke være en gjenopptakelse av Quartal gruve, som ifølge kildematerialet er den samme som Kvartsdal gruve. Men inskripsjonen står, uansett, i bergveggen ved Kvartsdal gruve, som er avmerket på kart som den samme som Quartal gruve, og daterer gruvens opprinnelse, enten den skrives Quartal eller Kvartsdal. Gruver ble ikke oppkalt etter kvartalsregnskaper ved Kongsberg Sølvverk.  

Berg har hevdet at Kvartsdal gruve ikke er en gjenopptakelse av Quartal gruve, som dukker opp som gruve i Sølvverket i 1628-29. (Ved gjenopptakelsen kalles Kvartsdal gruve Neuer Segen.) Fordi Kvartsdal gruve skal være ny i 1692, må inskripsjonen med sikkerhet være fra 1693, hevder Berg (Langs Lågen, 2012), selv om ortografien er 1400-talls. (Gruven kan ha vært én blant Argenti Fodinæ). Men Kvartsdal gruve var ikke ny i 1692. 

Sølvverkets regnskaper viser at i 7. bergmåned 1693, tømmes og åpnes en annen gammel sjakt, kalt «Schurf alda» (alda betyr gammel, eldre) i Kvartsdal gruve ved siden av den første sjakten (ved inskripsjonen) som gjenopptas i 1692. Dermed kan ikke Berg gis rett når han hevder at gruven begynte fra ubrutt dagoverflate i 1692, men at Kvartsdal gruve er eldre og inskripsjonen tilsvarende. Quartal gruve gjenopptas av Sølvverket i 1628, noe regnskapene tyder på og inskripsjonen, en gammel stigerbønn, bekrefter, og har vært i drift i 1493, i overensstemmelse med inskripsjonens ortografi og førreformatoriske innhold forøvrig.

Hele Samsonberg, med kobbergruver og jerngruver på Meheia (!), store kisganger (!) (Langs Lågen, 2006), og Argenti Fodinæ, var ikke et lite bergverk som lå ved og var begrenset til Labrofossen. Berg har basert sin historiefremstilling på påstanden om at Labro-gruva er hele Samsonberg, noe som ikke er riktig. Det kan man konstatere ved selvsyn på stedet, hvor det finnes bare en liten blygruve. Bergs påstand kan ikke bygge på en kildekritisk, reflektert og solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene, for da ville ikke hele Samsonberg og Sølvberget ha blitt lagt til en blygruve ved Labrofossen. Det er umulig, det sier seg selv, og kildene forteller da også noe annet.

Denne utslagsgivende feilen, som Berg har holdt fast ved i alle år, er selve  fundamentet for hans fremstilling av denne historien. Den blir like feil som fundamentet. Dette er historie i frislipp. Det er uheldig at Norsk Bergverksmuseum, med sin kompetanse og faglige ansvar for høy vitenskapelig standard, knyttes til denne feilen. Berg burde ha spart Norsk Bergverksmuseum for en feil som rammer museets omdømme som pålitelig historisk kilde og premissleverandør til historieskrivningen. 

Man må forholde seg til hele primærkildematerialet som viser at Sølvberget lå på Sandsberg/Samsonberg, som dekket hele Sandsvær, med Gruveåsen. Kongsberg Sølvverk har sin forhistorie i dette bergverket og gjenopptok fra 1623/24 mange av dets gruver i Gruveåsen. Flere gruver i Gruveåsen presenteres første gang i Sølvverkets regnskaper som gruver, allerede ved oppstart. 

Det hadde ikke skadet om utgiveren, Norsk Bergverksmuseum, hadde gått kritisk igjennom manus. Det kan ikke sees at det er foretatt en kvalitetssikring ved ekstern vurdering av  fremstillingen for å kontrollere at historien er i overensstemmelse med det eksisterende primærkildematerialet. Det kan skyldes at det ikke lar seg gjøre fordi en liste med henvisninger til den eksisterende litteratur/artikler som behandler emnet og som er kritisk til Berg og som han kjenner til, ikke finnes i litteraturlisten. Det er å betrakte som historiesjusk. Det er ikke slik det skal gjøres når historie skrives, av hensyn til etterrettelighet  og vitenskapelig forskning. En historiefremstilling skal åpne for forskningen, ikke forsøke å stenge den ute. Forfatteren vil unngå at forskere og andre får innsikt i hans framstilling. Det er lakmustesten på et verks kvalitet, eller manglende sådan.  

Johan Jarnæs

Se også Samsonberg på Wikipedia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samsonberg

Var Kongsberg Sølvverk et helt nytt bergverk i 1623?  Johan Jarnæs   Langs Lågen 2006

Bergverk i Norge - kulturminner og historie,  Bjørn Ivar Berg Fagbokforlaget 2016 

Før Kongsberg ble til  Johan Jarnæs, Kronos Media, 1999

https://www.nb.no/search?q=johan%20jarn%C3%A6s

 

Helga og Jakob rotet i gamle gruvetipper og fant sølvmalm

I oktober 1623 var bonden Arne Verp blitt arrestert i Skien, under mistanke om at han hadde stjålet sølv som han fallbød til en mistenkelig lav pris. Han ble fremstilt for fogden, Niels Broch, som den 4. oktober, i nærvær av seks lagrettemenn, forhørte ham om omstendighetene omkring besittelsen av sølvet. Verp opplyste da at sølvet stammet fra en gammel gruve høyt oppe i en ås, kalt "Sølvbergås", hvor han og Christoffer Loftstuen hadde sine setre. Bøndene visste at denne åsen (Gruveåsen) hadde sitt navn etter gamle sølvgruver som var blitt kalt «Sølvberget», og som var blitt nedlagt i deres besteforeldres tid, åtti år tidligere. Arne fortalte at en kveld var Christoffer Loftstuens sønn og Arnes stedatter, som gjette fe i åsen, kommet hjem med et par stykker sort grus hver, eller «sølffgrud», som det står i protokollen fra forhøret. Arne fikk se sølvgrusen og spurte Christoffer, som var til stede, hva det var. Christoffer hadde da svart, «ti stille, jeg vet godt hva det er, bergfolk har holdt til der oppe, det er dragesølv.» Utsagnet kan tyde på at med «dragesølv» mente han stuffer av rent sølv, fra dragehuler, eller tunneler (stoller og orter) i berget, gruver som han, Christoffer kjente til. (De sølvholdige blygruvene under Gamle Aker kirke i Oslo, som ble gjenopptatt i 1520-årene, ble kalt «Dragehulene».)

Protokollen er en førstehånds historisk kilde, en primærkilde, som gjør det klart at sølvet i Sølvbergås var kjent av bøndene lenge for 1623 og at de to gjeterbarna ikke var finnere av sølvet. I protokollen står at de hadde med seg noe "sølvgrus", som lå på bakken. Det var knust stein fra en gruve like ved og altså en gammel gruvetipp hvor sølvmalm var blitt skilt fra gråstein, og som barna syntes det var spennende å rote i. Der hadde de åpenbart kommet over knust malm med noe sølv i, som de syntes var så fine at de hadde tatt dem med seg hjem. I forhørsprotokollen står det at dette stedet med gruvetippen er «et ganske høyt berg», og «så nær aller øverst på berget» var det «noen jord», i tidens språkbruk betyr «jord» også berggrunn, «med større og mindre stykker malm», som barna hadde hentet «sølvgrusen» fra. Det opplyses også at det var en malmåre i berget der. Arne fortalte videre «at der straxs hos findis en anden Pladts som i gammell Thid haffuer werett werckett paa aff Bergfolck.» 

Hva Arne forteller, er at barna hadde kommet med noe sølvholdig bruddstein fra en gammel gruves gruvetipp, eller berghall, og at det også fantes en gruve til på stedet, ved siden av denne, og at det lå større og mindre stykker utbrutt malm på bakken. Kristoffer og Arne var klar over at bergfolk hadde arbeidet i disse gruvene høyt oppe i Sølvberget. Det kan ikke være underlig at bønder som i all sin tid hadde hatt sitt virke i åsen, kjente til disse gruvene som de fra sine fedre og bestefedre hadde fått høre var blitt arbeidet på av tyske bergfolk i "gammel tid". At de brukte navnet Sølvbergås, viser også at de kjente til at sølvgruvene fra gammel tid av ble kalt Sølvberget og at de lå på bergverket Sandsberg eller Samsonberg. Barna, som gjette buskapen her oppe, kjente nok til gamle gruver og berghaller som det var spennende å rote i. Nå kom det øvrigheten for en dag. Bøndene hadde forsynt seg av sølvet uten å mute de gamle, forlatte gruvene, noe som var ulovlig. Derfor kunne Christian IV si at bøndene hadde stjålet sølv fra kongens gruver. Og bøndene kjente til dem. Men Verp og Loftstuen slapp straff. Kongen var glad til for å ha gjenfunnet det gamle sølvbergverket. «Sølvfunnet» i 1623 var ikke  noe nytt for bøndene. Sølvet var tatt fra en av flere gamle sølvgruver som fantes oppe i åsen.

Kilde/litteratur: Kristian Moen, Sannheten om sølvfunnet i Sandsvær i 1623. Historisk Tidsskrift, 1961

Et blikk på fremstillingen av byens historie i forbindelse med 400-årsjubileet

I Laagendalsposten 15.01.24 uttaler Historielagets formann, Dag Kristoffersen: «Det er en ære og en plikt for meg å kunne bidra med historisk kunnskap om Kongsberg i jubileumsåret 2024». Det er Kristoffersen vel undt at han føler det slik. «Nå skal Kongsberg Historielag dele sin unike historiekunnskap med oss», gjennom en serie korte artikler forfattet av Dag Kristoffersen, skriver Laagendalsposten. Kongsbergposten vil følge disse bidragene i Laagendalsposten. Hvilke bidrag til historisk kunnskap vil Kristoffersen gi? Forholder Kristoffersen seg til nytt kildemateriale som tilsier at historien om Sølvverkets opprettelse må skrives om, eller rir han gamle  kjepphester om hvordan Sølvverket ble til, slik tradisjonen på Kongsberg har vært? Hvordan fremstiller Kristoffersen vår historie, hva tar han med og hva tar han ikke med? Viser han til litteratur hvor nye kildeopplysninger som bryter med gamle oppfatninger, legges frem? Hva oppgir han av kilder? 

Kristoffersens artikler kan selvsagt ikke være fritatt for ekstern vurdering. Opplysningene skal være dekkende for forståelsen av vår historie og den virkelighet den dekker. Et jubileum er en alvorlig sak, og Kongsbergs historie er eldre enn 400 år. Den går tilbake til oldtiden. Her er funn av helleristninger og reiste steiner fra bronsealderen. Hvilken kunnskap til belysning av vår historie, vår viten og opplevelsen av våre uvurderlige fornminner, ønsker eller velger Kristoffersen å bidra med?

Første del handler om tiden før 1624, skriver Kristoffersen. Historiefremstillingen er slunken og mangelfull. Han skriver ikke om bergverket i Sandsvær, Sandsberg eller Samsonberg (1538 - 1545), som er en viktig del av vår historie som forløper for Kongsberg sølvverk. Men her er det et hull i hans historiefremstilling, og det som presenteres av historie før 1624 er nærmest jevngodt med ingenting. Med det blir en viktig del av vår bergverkshistorie så godt som borte. Her er det mye relevant historiekunnskap som ikke er blitt delt med oss, relevant også for forståelsen av opprettelsen av Kongsberg sølvverk. Sølvverket begynte ikke ut av ingenting i Gruveåsen i 1623, slik Kristoffersen feilaktig vil ha det til. Han har mangelfullt kjennskap til det historiske primærkildematerialet og formidler historisk feilinformasjon. Sølvverket har en forløper og en forhistorie som er forsvunnet hos Kristoffersen.  

Om tiden før 1624, skriver Kristoffersen: «På Langevannstoppen som det heter i dag, høyeste punktet på Sulusåsen, eller Sulisåsen som nok er eldste skriftlig gjengitte navnet på Stanga-åsen og Langevanns-åsen, er det et delemerke mellom Eiker og Sandsvær som blei hogd inn etter grenseoppgangen i juli 1478. Sitat (Diplomatarium Norvegicum XXI s. 427)». Her holder ikke Kristoffersen seg til vanlig historisk kutyme. Han oppgir ikke litteraturen hvor denne opplysningen er tatt inn, så folk kan ikke kontrollere hva som står der. Nå kan det se ut som om det er han selv som har funnet kilden fra 1478. Den er funnet av og beskrevet første gang i Johan Jarnæs bok «Før Kongsberg ble til» (1999). Navnet Sulis- eller Sulusåsen henger sannsynligvis sammen med "sulusmelting", som er første trinn i prosessen med å smelte kobbermalm. Det finnes gamle kobbergruver i åsen , og navnet Sulusåsen tyder på at det har vært drevet kobbergruver i åsen på 1400-tallet." 

Videre: «For øvrig rant Lågen over Hellebekk og Baneveien og ut Haukedalen.» Det het Haugdalen, som er dens egentlige navn, etter morenehaugene langs Lågen. Dette og Haugdals sager ved den senere Fabrikkfossen og Tislefoss, beskrives første gang i Jarnæs bok, som Kristoffersen ikke oppgir. Har Kristoffersen glemt å oppgi den?

Videre: «Labrogruvene tilbake til 1540-tallet». Det er feil. Det var kun én gruve ved Labrofossen og én vis a vis på sydsiden av Lågen. Disse blygruvene med svakt sølvholdig blyglans ble mutet av den tyske bergmannen Melchior Mardorf i 1538. De tyske bergfolkene gjenopptok eldre sølv- og kobbergruver i Sandsvær, som tilhørte middelalderbergverket Sandsberg, som betyr gruvene eller bergverket i Sandsvær. Sandsberg er nevnt første gang i 1528.

Videre: «Jutulgruve/ Kesselgruve ute på Moane inn under Sølvbergås antas blei drifta før det store sølvfunnet lenger opp i åsen.» Vi vet ikke hvor gammel sølvgruven Kesselgruven er, men den kan ha vært drevet i middelalderen og omkring 1540. Christian IV visste allerede i 1623 at det fantes gamle og forlatte sølvgruver i Sølvbergås, som Gruveåsen ble kalt den gang. Sølvbergås er oppkalt etter disse gamle sølvgruvene i åsen. De er nevnt i 1532 som Argenti Fodinæ, som betyr "Sølvgruvene". Dette omtales utførlig i en artikkel i Kongsbergposten om «Kongsberg sølvverks forhistorie», som det vises til.

Opplysninger om Sandsberg og den eldre gruvedriften i første halvdel av 1500-tallet, vil man finne på Wikipedia ved å søke på «Samsonberg».

Boken «Før Kongsberg ble til» er digitalisert av Nasjonalbiblioteket og kan hentes opp der. Gå inn på nb.no og søk på «Før Kongsberg ble til».

Men Kongsbergs historie er ikke begrenset til Kongsberg sølvverks historie. Vår og sølvgruvedriftens historie går tilbake til bronsealderen. Den kommer opp ved å søke på «Linear A Minoan Crete» .

https://jarnaes.wordpress.com› 1-minoan-crete-linear-a

 Kongsberg Sølvverks forhistorie

En gjennomgang av historisk kildemateriale vedrørende bergverksdriften i Sandsvær før opprettelsen av Kongsberg Sølvverk, viser at den tradisjonelle historien om Sølvverket må skrives om: Det eksisterte sølvgruver i Gruveåsen før Kongsberg Sølvverk ble opprettet der i 1623 og fremover, noe som kong Christian IV selv har bekreftet. Det såkalte sølvfunnet i 1623 var i virkeligheten ikke et første sølvfunn, for sølvet i åsen var forlengst kjent blant bøndene. Det som skjedde i 1623, og som feilaktig er blitt beskrevet som et uventet «sølvfunn», er i virkeligheten at myndighetene, på grunn av bonden Arne Verps arrestasjon i Skien, nå gjenoppdaget en av de nedlagte sølvgruvene på det gamle Sølvberget, som skulle bli Kongens gruve. Hva de historiske kilder forteller, er at det fantes et eldre sølvverk i Gruveåsen, Christian IIIs sølvverk, den gang kalt «Sølvberget», som ble gjenopptatt som Christian IVs sølvverk fra 1623 og fremover. Christian IIIs sølvverk lå på Sandsberg, som dekket hele Sandsvær, og som første gang er nevnt i kildene i 1528. «Berg» er det samme som gruve eller gruver, og Sandsberg betyr bergverket, eller gruvene, i Sandsvær. I 1532 omtales sølvgruvene i Sandsvær i geografen Jacob Zieglers Schondia (Skandinavia) på latin som «Argenti Fodinæ», som betyr «Sølvgruvene» (eller «Sølvberget»), og i 1539 omtales Christian IIIs sølvverk som «Sølvberget». Sølvberget lå på Sandsberg som de av Christian III (1537 – 1559) innkalte tyske bergmenn i 1538 forvansket til Samsberg og Samsonberg. Christian III gjenopprustet Sandsberg i 1538 med tyske bergfolk fra Sachsen. Kongens sølvverk i Gruveåsen som den gang ble kalt Sølvbergås, ble forlatt med Sandsberg/Samsonbergs nedleggelse i 1545. At det fantes et forlatt sølvverk i Gruveåsen som Christian IV gjenopptok i 1623, vet vi fra kongen selv som kilde. Det fremgår av kongens ordre og instrukser, dokumentert i Norske Riksregistranter (NRR), V, ss. 349, 350 f. og 357 f, som denne artikkelen bygger på.

I sin bok om Kongsberg Sølvverk (2000/2010), skriver Odd Arne Helleberg (s. 32) at etter Christian IVs åpne befaling i desember 1623, meldte bøndene fra at «de kjente til andre forekomster, som de etter eget utsagn hadde funnet sommeren 1623, etter at det første funnet hadde ryktes», og som de ville påvise når snøen var gått til våren. At bøndene hadde funnet «andre forekomster» sommeren 1623, impliserer at sølvet i Gruveåsen hadde vært ukjent til nå. Helleberg vil med dette forsvare sin gamle feiltagelse og hva skriver, er villedende. Det kan ikke ses å ha kildedekning og er dessuten feil i forhold til kjent historisk kildemateriale: Bøndene meldte fra om gruver og de er eldre enn 1623. Bøndene var ikke bergkyndige og hva de registrerte var eksisterende, gamle gruver. 

Argenti Fodinæ er et sølvbergverk i Sandsvær som er kjent fra historiske kilder og kart fra tidlig 1500-tall. Siden «Argenti Fodinæ» er kartfestet bare ett sted på disse eldste kartene, må det ha ligget der hvor det faktisk har eksistert et bergverk hvor gruver ble drevet på rent sølv, og ikke på bly eller kobber som kunne være svakt sølvholdig. At bøndene fortalte at de hadde lett etter og funnet «forekomster» i dagoverflaten sommeren 1623, stemmer ikke med kildene fra 1623/24. De opplyser at bøndene kjente til flere gruver i Sølvbergås, som de lovte å påvise til våren: Bøndene lette ikke etter dem, de visste hvor de var. Derfor ber kongen stattholder Juel om å tilskynde bøndene å lete så mye som mulig etter flere gruver og utlover finnerlønn. Kongen visste hva han ba om. Kongsberg Sølvverk startet med å gjenoppta disse sølvgruvene til Christian III.

Det er altså et historisk faktum at det fantes flere sølvgruver i Gruveåsen som var blitt forlatt før 1623 og som må stamme fra Sandsberg/Samsonberg. Det bekreftes av kongen selv, som taler om et «bergverk» som nå var blitt gjenfunnet. I «Samsonberg og Labrogruvene» (s. 22) hevder Bjørn Ivar Berg at «Sølvberget» (1539) er identisk med den vesle blygruven ved Labrofossen, og at et eget Sølvberg med sølvgruver «er ikke mulig å påvise i kildene». Det er ikke riktig. Det er fullt mulig, for kong Christian IV forteller om bønder som vil påvise gamle sølvgruver i Sølvberget (Gruveåsen) våren 1624. De er ikke den vesle blygruven ved Labrofossen, som kongen hadde nedlagt i 1622. Det sier seg selv at den og Sølvberget ikke kan være identiske, for Sølvberget ville da ha vært nedlagt. Når stedsnavnet «Argenti Fodinæ», Sølvgruvene, er skrevet over hele den sørøstlige delen av Norge på Sebastian Münsters kart fra 1540, så er det ikke en ubetydelig liten blygruve i Labro som får en så oppsiktsvekkende geografisk markering på et europakart.

Berg hevder i Langs Lågen 2023 (s. 10), at det ikke fantes eldre sølvgruver i Gruveåsen i 1623, men at alle gruvene var nye og nå ble avsenket fra dagoverflaten. Ifølge Berg, kjente ingen til sølvet i Gruveåsen før to gjeterbarns tilfeldige funn av noen steiner med sølvmalm. Det er feil i forhold til historiske fakta. Av de to, er det kong Christian IV som har rett, når han i 1623/24 opplyser at det fantes flere gamle sølvgruver i Gruveåsen: Gruvene som bøndene påviste, var kjent fra før. En gruve er avsenket fra dagoverflaten, og det var disse gruvene som Sølvverket så raskt gjenopptok i de første årene. Bøndene vil vise flere av Argenti Fodinæ, og de kom nå og bekreftet det samme som Verp hadde fortalt lagretten under fogdens avhør i Skien, at bergfolk i gammel tid (på Sandsberg/Samsonberg, nedlagt 1545/6) hadde drevet sølvgruver i åsen med Sølvberget på Samsonberg. Christian IV hadde gjenfunnet hva han visste fra gamle kart og kilder, og derfor satte han straks i gang med sitt storstilte prosjekt, så snart våren kom, å begynne anlegget av en bergstad.

Skrevet av Johan Jarnæs