Anmeldelse
Historiske feilfremstillinger om Kongsberg sølvverks opprinnelse, i publikasjoner av Bjørn Ivar Berg og Odd Arne Helleberg.
Historiske kilder viser at det eksisterte et tidligere sølvbergverk (1539 - 1545) etter Christian III i Gruveåsen, som ble gjenopptatt i 1623 og ble til Kongsberg Sølvverk. Berg og Helleberg har oversett og misforstått kildene til dette gamle bergverket, som i den senere tid har blitt trukket frem av andre, og som de derfor forsøker å bortforklare. Det fører til at de ikke skriver historie, men en fri fortelling som blir feil i forhold til det samtidige kildematerialet. Historie skrives på grunnlag av hva de samtidige kilder forteller, ikke ved å bortforklare eller omgå dem. Kildene inngår i en større sammenheng som det er historikerens oppgave å forklare. Men her glipper det i Bergs og Hellebergs fremstillinger. (Helleberg er ikke historiker, hvilket viser seg i løse påstander som "forklaring".) Berg mener at bergverket i Sandsvær i første halvdel av 1500-tallet, som ble kalt Samsonberg, har ligget ved Labrofossen og er identisk med blygruven der. Det har han alltid hevdet, men når kildematerialet viser at det er feil, skal det forbigås. Berg har ikke undersøkt kildematerialet godt nok. Når hele det kjente kildematerialet legges til grunn, blir historien en annen enn den de to presenterer. Nå er ikke Helleberg historiker, så han holder seg til Berg. Når nye kilder oppdages, og gamle kilder viser seg ikke å ha vært riktig forstått, hender det at historien må omskrives. Men B.I. Berg og O.A. Helleberg unnlater å oppgi publikasjoner som er kritiske til deres feilfremstillinger. Slik ønsker de å stenge andre historieforskere eller -interesserte ute. Det er et klart brudd på alminnelig vitenskapelig kutyme å forsøke å hindre at ny kunnskap og et nytt syn på historien kommer frem. I seg selv tyder det på at de frykter at disse publikasjoners dokumentasjon kan ramme deres troverdighet og prestisje: Historien er ikke slik de alltid har hevdet og prøver å fremstille den.
I sin bok, Kongsberg Sølvverk (2000/2010), skriver Odd Arne Helleberg (s. 32) at etter Christian IVs åpne mandat (21.12.1623), meldte bøndene fra at «de kjente til andre forekomster, som de etter eget utsagn hadde funnet sommeren 1623, etter at det første funnet hadde ryktes», og som de ville påvise når snøen var gått til våren. Dette er historisk feil. Det står ikke noe sted i kildematerialet at bøndene hadde funnet andre forekomster sommeren 1623. Det er en frihet Helleberg tar seg på bekostning av historien for at det skal se ut som om det ikke fantes gruver i Sølvbergås før gjeterbarnas "første funn" tidligere på sommeren. I kilden bekrefter kongen tvertimot at bøndene hadde kjent til sølvet i åsen "en lang tid", altså lenge før 1623. Hva kongen opplyser i sin befaling av 2.12. 1623, er at bøndene kjente til flere gruver i Sølvbergås (Gruveåsen), som de lovte å påvise. Dette må være gruver som på 1500-tallet er oppført i flamske og ventianske kart som Sølvberget, eller Argenti Fodinæ ("Sølvgruvene"), som bøndene kjente til. Hellebergs påstand faller på sin egen urimelighet fordi bøndene ville ikke ha greid å bryte ut gruver som pr. definisjon krever flere meters dyp, i løpet av tre-fire sommermåneder. Helleberg fremstiller som fakta en historie som ikke kan sees å ha dekning i kildematerialet. Med trussel om straff hengende over seg, og løfte om belønning, vil bøndene nå påvise de gamle gruvene for øvrigheten. Når Helleberg skriver"forekomster" istedenfor det riktige, "gruver", som har eksistert lenge før 1623, skal det se ut som om sølvet i åsen var ukjent før sommeren 1623, noe Helleberg og Berg alltid har hevdet. "Forekomster" kan ikke sees å ha dekning i det historiske kildematerialet. Ved å bortforklare kildenes "gruver" med "forekomster", bortforklares den virkelige historien - at sølvet i åsen var kjent før 1623. Dermed kan noen tro at den feilaktige historien Helleberg alltid har fortalt ut fra mangelfulle kildekunnskaper, er den riktige. Bøndene streifet ikke omkring i skogene og lette etter malmer, de var ikke bergmenn, men de kjente til gamle gruver i terrenget. Kongen ber stattholder Jens Juel, i brev av 23. januar 1624, om å tilskynde bøndene å lete så mye som mulig etter flere gruver og utlover finnerlønn, for kongen visste nå at det kunne finnes flere gruver i Sølvbergås. Kongsberg Sølvverk starter med å gjenoppta disse gamle sølvgruvene til Christian III som trolig også har blitt drevet på det gamle Sandsberg.
Kilder: Diplomatarium Norvegicum og Norske Riksregistranter (NRR), V, ss. 349, 350 f. og 357 f. Kongens øvrige ordre og instrukser fremgår av disse innførsler i NRR.
Det er et historisk faktum at det fantes flere sølvgruver i Gruveåsen som var blitt forlatt før 1623 og som må stamme fra Sandsberg/Samsonberg. Vi har kong Christian IVs egne ord for det og sølvverkssjef, Obergberghauptmand Johan Friedrich Nortmann (1628 – 1630), som skriver i sin lille bok om Sølvverket fra 1631 (i Cap.2, min oversettelse): «I tillegg til de [av ham selv] beskrevne gruver [i Gruveåsen], befinner det seg ennå flere andre som til dels er blitt drevet i fortiden (vorzeiten) og som nå ikke drives og som til dels er gått fullstendig tapt, og til dels nye som ennå ikke er blitt bekreftet drivverdige» (auffgewiesen worden). Med det siste, sikter han til gruver som er blitt gjenfunnet, men ennå ikke undersøkt om de er drivverdige. Christian IV taler om et «bergverk» som nå var blitt gjenfunnet i åsen. I «Samsonberg og Labrogruvene» (s. 22) (2003), og også i sin bok (2023), hevder Bjørn Ivar Berg at «Sølvberget» (1539) er den vesle blygruven ved Labrofossen, som han omtaler som en «sølvgruve». Som primærkildene bekrefter, er det historisk feil. Et eget Sølvberg med sølvgruver «er ikke mulig å påvise i kildene», skriver han. Men det er det, Når kunnskapen svikter, føres historien på ville veier. De gamle kildenes Argenti Fodinæ, som er flertall, var et eget sølvberg. Det fantes ikke gamle gruver eller et «Sølvberg» i Gruveåsen forut for 1623, siden Sølvberget og Samsonberg var begrenset til Labrofossen, hevder Berg. (Et sølvverk blir til, s. 12.). At en fattig og svakt sølvholdig blygruve ved Labrofossen er Sølvberget, er en bortforklaring som faller på sin egen urimelighet. Argenti Fodinæ er flertall, og de gruvene må ha ligget i Sølvbergås, altså i Gruveåsen. Det fantes gamle sølvgruver i Gruveåsen før 1623.
Nortmann vet beskjed. Han omtaler denne gruven ved Labrofossen i sin bok under avsnittet «Bleygruben» og opplyser, kort og godt, at gruven er en blygruve. Dersom den var "Sølvberget", som Berg påstår, så ville Nortmann ha kalt den en sølvgruve. Berg, som ukritisk har trodd på historien om gjeterbarnas første funn av sølv i åsen, går imot primærkilden Nortmann og forkludrer historien ved å fastholde at gruven ved Labrofossen er en sølvgruve og identisk med "Sølvberget". Dermed eliminerer Berg eksistensen av eldre sølvgruver i Sølvberget/Gruveåsen. Men Berg kan ikke bestemme hva historien skal være ved å sette til side de historiske primærkilder, Nortmann og kong Christian IV: Kongen forteller om bønder som vil påvise gamle sølvgruver i «Sølvberget» våren 1624, og det sier seg selv at de ikke skal påvises i blygruven ved Labrofossen, som forøvrig var blitt nedlagt i 1622, noe Berg burde ha vært klar over. Ved å påstå at Sølvberget skal påvises i den vesle blygruven i Labrofossen, feilfremstiller Berg historien. Bøndene skal påvise de gamle sølvgruvene på Sølvberget og de må ha ligget i Sølvbergås, som den gang var bøndenes navn på Gruveåsen, hvor Sølvberget eller «Argenti Fodinæ» ligger. Berg har ikke oppdaget denne kilden selv og flytter "Sølvberget" til Labrofossen. Men Sølvbergås er, som navnet tilsier, åsen med sølvgruvene, hvilket kong Christian IV har forstått.
Berg hevder i Langs Lågen 2023, s. 10, og gjentar de t i Et Sølvverk blir til, at det ikke fantes et eldre bergverk og gamle gruver i Gruveåsen, som ble gjenopptatt fra 1623 av, men hevder at alle gruvene var nye og ble avsenket fra dagoverflaten utover i 1620-årene. Her kommer han på kant med både Christian IV, Nortmann, Christoffer Grosvold og de lokale bønder. Men Christian IV taler om et nå gjenfunnet «bergverk» i åsen, og Nortmann skriver at det fantes gruver i Gruveåsen, som var blitt nedlagt lenge før gjeterbarna sommeren 1623 kom med sin sølvgrus. Christoffer Grosvold fortalte sannheten om de gamle bergmenn som hadde drevet gruver der oppe i Sølvbergås i gammel tid. Og bøndene kommer til øvrigheten senhøstes 1623 og bekrefter at slik var det. Christian IV hadde gjenfunnet hva han visste fra gamle kart og kilder, og derfor satte han straks i gang med sitt storstilte prosjekt. Med sin befaling, 2.12.1623, om at tømmer skal kjøres frem til bebyggelse av en by, grunnlegger Christian IV bergstaden Kongsberg. Det hadde han ikke gjort hvis "Sølvberget" bare var blygruva ved Labrofossen.
Berg hevder i Langs Lågen 2023, s. 10, og gjentar de t i Et Sølvverk blir til, at det ikke fantes et eldre bergverk og gamle gruver i Gruveåsen, som ble gjenopptatt fra 1623 av, men hevder at alle gruvene var nye og ble avsenket fra dagoverflaten utover i 1620-årene. Her kommer han på kant med både Christian IV, Nortmann, Christoffer Grosvold og de lokale bønder. Men Christian IV taler om et nå gjenfunnet «bergverk» i åsen, og Nortmann skriver at det fantes gruver i Gruveåsen, som var blitt nedlagt lenge før gjeterbarna sommeren 1623 kom med sin sølvgrus. Christoffer Grosvold fortalte sannheten om de gamle bergmenn som hadde drevet gruver der oppe i Sølvbergås i gammel tid. Og bøndene kommer til øvrigheten senhøstes 1623 og bekrefter at slik var det. Christian IV hadde gjenfunnet hva han visste fra gamle kart og kilder, og derfor satte han straks i gang med sitt storstilte prosjekt. Med sin befaling, 2.12.1623, om at tømmer skal kjøres frem til bebyggelse av en by, grunnlegger Christian IV bergstaden Kongsberg. Det hadde han ikke gjort hvis "Sølvberget" bare var blygruva ved Labrofossen.
Se også nedenstående anmeldelse av Bjørn Ivar Bergs bok: "Et Sølvverk blir til".
Johan Jarnæs
