Tydningen av den kretisk-minoiske inskripsjonen funnet på helleristningsfelt i Kongsberg

Den minoiske språkgåten, språket bak den kretisk-minoiske Linear A-skriften og Faistosdiskosens hieroglyfer, har, siden Arthur Evans gravde frem skrifttavler med en skrift han kalte Linear A i Knossos på krets i 1900, opptatt språkforskere siden dengang. Språket er utvilsomt blitt korrekt identifisert og tydet av dr. philos. Kjell Aartun, spesialist på gammelsemittiske språk. Aartun identifiserte og tydet den minoiske inskripsjonen på Kongsberg i 1994.

Det paradoksale er at innskriften i Langekjenn beviser at Aartuns identifisering og tydning av det minoiske språk er korrekt, og at enhver selv kan konstatere at det faktisk er slik. Alle, med ett unntak, som har forsøkt å tyde det minoiske språket bak Linear A-skriften har ikke lykkes (bortsett fra den amerikanske professoren Cyrus H. Gordon, som lyktes bare delvis fordi han ikke greide å identifisere den korrekte semittiske språkgruppen).

Grunnen til at Aaartun lyktes, er hans inngående kjennskap til alle oldsemittise språk. Ingen andre har hatt så omfattende og grundige kunnskaper i emnet, som Aartun. I motsetning til Aartuns korrekte tydning, blir alle andre tydninger meningsløse og faller på sin egen urimelighe, de stanger alle hodet i veggen. Gjennombruddet skjedde ved at Aartun gjenkjente hieroglyfer på Faistosdisken som samsvarende med semittisk kultur. Den semittiske løsningsvei viste seg å være korrekt: Da gikk kabalen opp. At Aartuns dechiffrering av Faistosdiskosen er korrekt, lar seg enkelt kontrollere: Ved å identifisere de oldsemittiske ord på den ene siden av diskosen (med grammatikk og vokabular), kan man bare snu diskosen og konstatere at innsetting av de samme ord gir full mening, i samsvar med meningen på motsatt side. Det ville ikke være mulig hvis ikke tydningen på den ene siden hadde vært korrekt. Aartuns tydning viser at diskosen er en fruktbarhetskultisk bønn, helt i samsvar med den gammelsemittiske (og gammeltestamentlige, Salomos Høysang) kultur.

Linear A-skriftens lydverdier var kjent på grunnlag av tydningen og lesningen av Linear B (som dekker mykensk-gresk språk). Aartun oppdaget at minoisk språk tilhører den gammmel- sydvestsemittiske språkgruppe, samme språkgruppe som arabisk tilhører. Takket være Aartuns inngående kjennskap til språkutviklingen og moderne arabisk, viste arabisk seg å være nøkkelen til å tyde og forstå det minoiske språket (som forsvant med den minoiske sivilisasjon på Kreta i 14. århundre f. Kr.) På denne bakgrunn har Aartun kunnet tyde og lese alle kjente Linear A-innskrifter og publisere tydningen av dem.

Og så til inskripsjonen på Kongsberg, som enhver selv kan kontrollere riktigheten av, paradoksalt nok: Med en liste over det minoiske Linear A-tegninventar kan enhver konstatere sammenfall med Linear A-tegnene we-tu-yu pi-ti. Ved å gå til arabiske ordbøker, og med kjennskap til språkutviklingen, får man moderne arabisk “watiy-un / wati’-un” (wetuyu < *watuyu) og “baht” (piti < *bihti). Begge ord er forståelige og logisk kombinerbare. Dette ville ikke ha vært mulig hvis inskripsjonen ikke de facto hadde vært autentisk kretisk-minoisk Linear A, tilhørende samme språkgruppe som arabisk. (På dette berget befinner seg en verdenssensajon som undertrykkes og forties av antikvariske myndigheter fordi den er for "utrolig".)

De arabiske ordene betyr "(det) myke rene". De kan forstås som en beskrivelse av det rene trådsølvet på Kongsberg, som minoere har kommet til Kongsberg for å hente for over 3500 år siden (for å selge for sin dobbelte vekt i gull i Egypt). Inskripsjonen forandrer norsk og europeisk historie.

Forøvrig viser jeg til denne linken:

https://jarnaes.wordpress.com/1-minoan-crete-linear-a/