Kongsbergposten

 

Helga og Jakob rotet i gamle gruvetipper og fant sølvmalm

I oktober 1623 var bonden Arne Verp blitt arrestert i Skien, under mistanke om at han hadde stjålet sølv som han fallbød til en mistenkelig lav pris. Han ble fremstilt for fogden, Niels Broch, som den 4. oktober, i nærvær av seks lagrettemenn, forhørte ham om omstendighetene omkring besittelsen av sølvet. Verp opplyste da at sølvet stammet fra en gammel gruve høyt oppe i en ås, kalt "Sølvbergås", hvor han og Christoffer Loftstuen hadde sine setre. Bøndene visste at denne åsen (Gruveåsen) hadde sitt navn etter gamle sølvgruver som var blitt kalt «Sølvberget», og som var blitt nedlagt i deres besteforeldres tid, åtti år tidligere. Arne fortalte at en kveld var Christoffer Loftstuens sønn og Arnes stedatter, som gjette fe i åsen, kommet hjem med et par stykker sort grus hver, eller «sølffgrud», som det står i protokollen fra forhøret. Arne fikk se sølvgrusen og spurte Christoffer, som var til stede, hva det var. Christoffer hadde da svart, «ti stille, jeg vet godt hva det er, bergfolk har holdt til der oppe, det er dragesølv.» Utsagnet kan tyde på at med «dragesølv» mente han stuffer av rent sølv, fra dragehuler, eller tunneler (stoller og orter) i berget, gruver som han, Christoffer kjente til. (De sølvholdige blygruvene under Gamle Aker kirke i Oslo, som ble gjenopptatt i 1520-årene, ble kalt «Dragehulene».)

Protokollen er en førstehånds historisk kilde, en primærkilde, som gjør det klart at sølvet i Sølvbergås var kjent av bøndene lenge for 1623 og at de to gjeterbarna ikke var finnere av sølvet. I protokollen står at de hadde med seg noe "sølvgrus", som lå på bakken. Det var knust stein fra en gruve like ved og altså en gammel gruvetipp hvor sølvmalm var blitt skilt fra gråstein, og som barna syntes det var spennende å rote i. Der hadde de åpenbart kommet over knust malm med noe sølv i, som de syntes var så fine at de hadde tatt dem med seg hjem. I forhørsprotokollen står det at dette stedet med gruvetippen er «et ganske høyt berg», og «så nær aller øverst på berget» var det «noen jord», i tidens språkbruk betyr «jord» også berggrunn, «med større og mindre stykker malm», som barna hadde hentet «sølvgrusen» fra. Det opplyses også at det var en malmåre i berget der. Arne fortalte videre «at der straxs hos findis en anden Pladts som i gammell Thid haffuer werett werckett paa aff Bergfolck.» 

Hva Arne forteller, er at barna hadde kommet med noe sølvholdig bruddstein fra en gammel gruves gruvetipp, eller berghall, og at det også fantes en gruve til på stedet, ved siden av denne, og at det lå større og mindre stykker utbrutt malm på bakken. Kristoffer og Arne var klar over at bergfolk hadde arbeidet i disse gruvene høyt oppe i Sølvberget. Det kan ikke være underlig at bønder som i all sin tid hadde hatt sitt virke i åsen, kjente til disse gruvene som de fra sine fedre og bestefedre hadde fått høre var blitt arbeidet på av tyske bergfolk i "gammel tid". At de brukte navnet Sølvbergås, viser også at de kjente til at sølvgruvene fra gammel tid av ble kalt Sølvberget og at de lå på bergverket Sandsberg eller Samsonberg. Barna, som gjette buskapen her oppe, kjente nok til gamle gruver og berghaller som det var spennende å rote i. Nå kom det øvrigheten for en dag. Bøndene hadde forsynt seg av sølvet uten å mute de gamle, forlatte gruvene, noe som var ulovlig. Derfor kunne Christian IV si at bøndene hadde stjålet sølv fra kongens gruver. Og bøndene kjente til dem. Men Verp og Loftstuen slapp straff. Kongen var glad til for å ha gjenfunnet det gamle sølvbergverket. «Sølvfunnet» i 1623 var ikke  noe nytt for bøndene. Sølvet var tatt fra en av flere gamle sølvgruver som fantes oppe i åsen.

Kilde/litteratur: Kristian Moen, Sannheten om sølvfunnet i Sandsvær i 1623. Historisk Tidsskrift, 1961