Kongsbergposten

Anmeldelse av bok om Kongsberg Sølvverk

Bjørn Ivar Berg, Et Sølvverk blir til                                                    

Kongsberg Sølvverks ti første år 1623 – 1633 

Utgitt av Norsk Bergverksmuseum, 2023, 200 sider

Forfatteren er historiker og pensjonert forsker ved Norsk Bergverksmuseum. Etter mange års forskning, og i anledning sin avgang, vil Bjørn Ivar Berg i en ny bok  presentere det som skal være den autoritative og korrekte historien om oppstarten av sølvbergverket i Gruveåsen i Kongsberg. Han presenterer oppstarten som resultat av et helt nytt sølvfunn i urørt fjell i 1623. Det er feil i forhold til samtidig historisk kildemateriale. Han fremstiller sin historie som den endelige og uangripelige historiske sannhet, siden alle andre fremstillinger er feil. Men en gjennomgang av kildeamterialet godtgjør at slik er det ikke. Berg overser vesentlige  primærkildeopplysninger. Hans bok fremstår som et forsøk på å avverge all kritikk rettet mot hans versjon av denne historien. Men historiske fakta viser at Kongsberg Sølvverk gjenopptok i 1623 et eldre sølvverk i Gruveåsen. I oktober 1623 ble bonden Arne Verp arrestert i Skien for å ville selge gedigent sølv som var tatt fra dette gamle, i 1545 nedlagte sølvbergverket til Christian III. Verp måtte påvise funnstedet med de gamle gruver. Slik ble Kongsberg Sølvverk til. Det er det dokumenterte, historiske faktum. For historien om gjeterbarnas angivelige funn av sølv i åsen, har vi bare Verps ord. Hvor mye sant det er i den historien, vet vi ikke. Kanskje var den en dekkhistorie fordi bøndene fryktet straff fordi de hadde holdt de gamle sølvgruvene i åsen skjult for myndighetene i en årrekke. 

For Verp fortalte at det fantes sølvgruver øverst oppe i åsen, før 1623. Denne faktaopplysning (se nedenfor) forkludres av Berg som mener at Christoffer Grosvold kan ha ment de "underjordiske" da han fortalte Verp at "gamle bergfolk"hadde arbeidet der oppe (ved Kongens gruve). Men Grosvold og Verp var nok ikke så dumme som Berg vil ha det til. De visste at "underjordiske" ikke lager gruver. Ingen av dem, og Verp i fogdens avhør, nevner de "underjordiske", den hadde nok ikke fogden og lagretten gått på. Grosvold og Verp taler om "bergmenn", i motsetning til Berg, som for egen regning bringer inn de "underjordiske" som bortforklaring av at det fantes gruver, drevet av gamle bergfolk i Sølvbergås/Gruveåsen, som var eldre enn 1623, ifølge Grosvolds og Verps opplysning. Berg mener åpenbart at bøndene dengang var så dumme at de trodde at gruvehull de så i åsen, var laget av de "underjordiske." Det bet nok ikke kongen og øvrigheten på. Gruvehullene var jo allerede der, men når Berg påstår på trykk at da Sølvverket startet opp, i 1620 og -tredveårene, så startet alle dets gruver fra ubrutt dagoverflate, så tillegger han de underjordiske ansvaret for at dagoverflaten likevel ikke var ubrutt. Denne selvmotsigelsen oppklares av tidsvitnene Verp og Grosvold som holder seg til fakta, at gamle bergmenn hadde arbeidet der oppe i åsen i "gammel tid." Uansett hva Berg påstår, så fantes det sølvgruver oppe i Gruveåsen før 1623, og Kongsberg Sølvverk ble til ved å gjenoppta dem og Christian IIIs gamle bergverk. Historie skal baseres på dokumentasjon, ikke fri fantasi. Når historie skal skrives, kan ikke historiske personer tillegges fiktive påstander og oppfatninger som strider mot sunn fornuft og som det ikke finnes belegg for. Når Grosvold forteller Verp at han vet at gamle bergfolk hadde holdt til på et par steder der oppe ved den senere Kongens gruve, så må man holde seg til virkeligheten og dokumentert faktum. Det er i seg selv nok og trenger ikke å suppleres med "de underjordiske." Historieskriving forholder seg til dokumentasjon.                                                                   

En utslagsgivende faktaopplysning som motsier Bergs fremstilling av Sølvverkets tilblivelse som resultat av et uventet sølvfunn i en ås hvor ingen visste at sølv fantes, er avhøret i Skien 4. oktober 1623, hvor bonden Arne Verp opplyser at ved siden av stedet hvorfra barna hadde tatt med seg sølvgrus som de fant på bakken, fantes det to gruver, eller plasser, som han benevner dem, etter de gamle bergfolkene som hadde arbeidet der oppe, "i gammel tid". Disse gruvene må ha tilhørt Sølvberget fra første halvdel av 1500-tallet, siden åsen (d.v.s. Gruveåsen) ble kalt Sølvbergås før 1623. Kongsberg Sølvverk startet ikke med et tilfeldig sølvfunn i 1623, slik Berg hevder, men med noen stykker malm fra to gamle gruver, som to barn hadde med seg hjem. Men samtidig er det klart at Grosvold og vel flere, visste at det fantes gamle sølvgruver oppe i Gruveåsen. Det bekrefter også kongens ordre i desember 1623 som nedlegger forbud om å ta sølv fra de gamle gruvene. Berg nevner ikke Verps tilståelse om plasser, eller gamle gruver, der barna hadde funnet "sølvgrus". Av Verps tilståelse kan vi slutte at Kongsberg Sølvverk ble til som en  gjenopptakelse av gamle sølvgruver som hadde blitt drevet på "Samsonberg" (en forvanskning av Sandsværberg eller Sandsvær bergverk). Samsonberg var ikke begrenset til Labrofossen, slik Berg hevder, men, som kildematerialet viser, dekket bergverket hele Sandsvær. Kongsberg Sølvverk blir til som en fortsettelse av det i 1545 nedlagte sølvverket til Christian III, Argenti Fodinæ. Men i Bergs bok er gruvene ved barnas såkalte sølvfunn bortforklart som de underjordiskes verk, og sølvgruvene i åsen, som da ikke skal finnes, henviser han til den vesle og ubetydelige blygruven ved Labrofossen. Men gruvene eller "plassene" fantes faktisk etter de gamle bergfolkene oppe ved Kongens gruve.  Historien kan ikke forandres ved å gå utenom historiske fakta. Det er å sette de vitenskapelige krav til historiefremstillingen til side. Da er det ikke historie som skrives.          

Hans fremstilling av det såkalte sølvfunnet i 1623 og historien omkring dette er feil i forhold til opplysninger som fremgår av samtidige og tidligere historiske kilder. Nytt primærkildemateriale som er kommet til i de senere år og kjent primærkildemateriale som sees i nytt lys, viser at hans historieoppfatning ikke er holdbar. Det er ikke samsvar mellom den faghistoriske metode Berg hevder han benytter og kjent historisk kildemateriale. Dette vil det bli redegjort for i anmeldelsen.  

Berg opplyser at hensikten med boken er å gi en historiefaglig og grundig framstilling og dokumentasjon av hvordan Norges største bergverk i førindustriell tid kom til, samt sikre «historisk kunnskap ved å bygge på en kildekritisk, reflektert og solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene.» Det er en påstand som det kan reises innvendinger mot. Hva han vil si med dette, er at hans egen historiefremstilling er uangripelig som den rette. men det kan ikke sees av hans fremstilling at den bygger på en solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene. Han har "lenge sett et behov for å gå så dypt som mulig inn i kildegrunnlaget for å skille mellom pålitelige opplysninger, usikre elementer, feil og myter." Han har et behov for å fremstille seg selv som den eneste pålitelige forsker, som i denne boken og med Norsk Bergverksmuseum i ryggen, tilbakeviser og avsanner hva andre, ifølge ham selv, feilaktig har skrevet om Sølvverkets opprinnelse. For Berg gir oss den riktige historien, forsikrer han. Men det bekreftes ikke av historien selv.  

Motivet er å fremstille historien han skriver som den endelige, korrekte og sanne historie om den gamle bergverksdriften i Sandsvær og Kongsberg Sølvverks tilblivelse. Men når relevante primærkilder ikke nevnes eller bortforklares, er det ikke historien om Sandsværs eldre gruvedrift han skriver. Han har "sikret" kunnskap fordi han så grundig, solid og reflektert, har gjennomforsket denne historien, forsikrer han. Fullt så enkelt er det ikke. 

Går man kritisk igjennom hans historiefremstilling, kommer det opp et mer nyansert bilde. Dessverre lar det seg ikke se av fremstillingen at forfatteren har gått særlig dypt inn i kildegrunnlaget. Det har sine vesentlige mangler. Tar man for seg hele det eksisterende primærkildegrunnlaget fra denne tiden, så vil man komme til en annen forståelse av historien og et annet historiesyn enn det som Berg fremlegger. Den er ikke fri for opplysninger som ikke er pålitelige og feil og myter, som gjeterbarnas angivelige første funn av sølv i en ås der ingen tidligere bergverksdrift skal ha funnet sted. Fremstillingen er heller ikke uten selvmotsigelser. Standardverket om denne historien er ennå ikke skrevet. 

I motsetning til historiebøker flest, savner denne et person- og saksregister. På s. 137 gjengis en faksimile av et kjent kart over Gruveåsen fra ca. 1700. På kartet står Overbergets og Underbergets gruver klart og tydelig skrevet med latinske navn, henholdsvis Argenti Fodinæ Supernæ og Argenti Fodinæ Infernæ. "Argenti Fodinæ" er flertall og betyr "Sølvgruvene". Gruveåsen er oppført med navnet "Sølvs Biærgs Aas." Men navnene er ikke gjengitt korrekt i billedteksten. De er blitt ugjenkjennelige, til et merkelig kvasilatin som "Argentiferæ Supernæ" og "Infærnæ", som antagelig skal bety noe slikt som "Sølvbærende" eller "Sølvførende". På kartet står det "gruver" (fodinæ), men i billedteksten er dette blitt til noe som feilaktig skal være "forekomster", i alle fall ikke "gruver". Feilen er så grov og villedende at den burde ha vært stoppet av museets kvalitetskontroll. Man må kunne stole på at Norsk Bergverksmuseum gir korrekt historisk opplysning. 

Feilen er ikke uten konsekvenser for historien. På Anthonizoons kart fra 1547 står sølvgruvene i Sandsvær, kjent i samtiden som tilhørende bergverket Samsonberg (nedlagt 1545), dvs. Sandsvær bergverk, oppført som "Silverberghen", "Sølvgruvene". Kartet er siden blitt kopiert og trykket i Venezia, men nå med sølvgruvene i Sandsvær oppført med fellesnavnet "Argenti Fodinæ", av Tramezzino i 1558, Camocio i 1562 og Millo i 1586. Disse europakartene var selvfølgelig kjent i København. Christian IV visste at det fantes et "Sølvgruvene" (eller "Sølvberg") i Sandsvær, som han ville gjenfinne. Da gruvene på "Sølvberget" i "Sølvbergås" ble gjenopptatt fra 1623 og i de nærmeste år, var man selvsagt klar over at de gamle Argenti Fodinæ var blitt gjenfunnet i åsen, og på kartet fra 1700 er disse gruvene blitt påført det gamle navnet fra 1500-tallet. Når "gruver" på kartet som er gjengitt på s. 137, ikke finnes i billedteksten, ser det ut som om det ikke eksisterte gamle gruver i Gruveåsen før 1623. Det har i alle år vært en gjengs oppfatning i Kongsberg og forfatteren er intet unntak.      

Forfatterens forsikringer om at en riktigere historiefremstilling enn den han gir, ikke finnes, er selvsagt ingen grunn til ikke å underkaste hans historie en kritisk gjennomgang, selv om det er det han vil forhindre, med basis i primærkildematerialet. At denne boken er solid dokumentert med primærkilder og at den er kildekritisk og grundig, er en sannhet med vesentlige modifikasjoner: Sentralt i fremstillingen står hva han har hevdet i Norsk Bergverksmuseums hefte 24, Samsonberg og Labrogruvene 1538-1736, (2003), hvor han skriver (s. 44) at det er "helt usannsynlig" at "Argenti Fodinæ" ("Sølvgruvene" eller "Sølvberget"), som nevnes i primærkilder/kart fra tidlig 1500-tall, har ligget i Sandsvær, men at de har ligget i Oslo (Aslogia) eller Telemark. (Noe som ikke rimer med kartene fra 1500-tallet.) Hvis det var riktig, skulle "Argenti Fodinæ" ha vært oppført på to steder på disse kartene, som ville svare til Telemark og Oslo. Men Argenti Fodinæ er oppført kun ett sted, som kart-topografisk bare kan være Sandsvær. Men på s. 22 hevder Berg at "Sølvberget" (nevnt i 1539) er identisk med den vesle blygruven ved Labrofossen som også er identisk med hele Samsonberg. Berg lokaliserer "Sølvberget" til blygruven ved Labrofossen (s. 12 i boken). Men en liten og ubetydelig, i blyet svakt sølvførende gruve (bly inneholder alltid spor av sølv), ville aldri ha fått den misvisende betegnelsen "Sølvberget". 

Når "Argenti Fodinæ" eller Sølvgruvene er nevnt hos geografen Ziegler i Schondia (1532) som beliggende i Ringerike, som strakte seg til utløpet av Numedal (Langs Lågen 2006), så er "Sølvberget" i Sandsvær og "Argenti Fodinæ" ett og det samme.  Det er defor ikke "helt usannsynlig" at Argenti Fodinæ" lå i Sandsvær, tvert imot, så kan de ikke ha ligget andre steder,  og at det er disse som er betydelige nok til å ha blitt avmerket på venetianske kart.  Siden "Argenti Fodinæ" er flertall, har Sølvberget dekket flere sølvgruver, og de må ha ligget i Gruveåsen, som Christian IV kaller "Sølvberget" og "Sølvbergås", hvor kongen bekrefter at det fantes sølvgruver før 1623. Kartenes "Argenti Fodinæ" viser til gruver med gedigent sølv. En liten og ubetydelig blygruve ved Labrofossen ville ikke ha blitt avmerket som "Argenti Fodinæ" på venetianske kart. Berg legger "Sølvberget" til blygruven ved Labrofossen. Sølvberget var bare denne ene gruven, skriver han, fordi han i alle år har trodd og hevdet, at i Gruveåsen fantes ingen gruvevirksomhet før 1623, bare ved Labrofossen. Men det motsies av Argenti Fodinæ, som betyr at det fantes flere sølvgruver, og på gedigent sølv.      

I boken "Bergverk i Norge - kulturminner og historie" (2016) omtaler Berg hele bergverksdriften i Sandsvær på 1500-tallet slik: "Det lille bergverket Samsonberg ble drevet i noen år fra 1538 på sølv- og blyglansforekomster ved Labrofossen." Berg hevder altså at Samsonberg ikke er mer enn blygruven ved Labrofossen, noe han gjentar i sin bok. Da har han ikke forstått den historie han skal skrive. Han røper også manglende kunnskap om den norske kongerekken når han feilaktig skriver at  kong Erik av Bayern besøkte Norge i 1405. Kongen var Erik av Pommern, mens Cristoffer av Bayern ble valgt til norsk konge i 1442.  

Primærkildene fra Samsonberg (bl.a. Diplomatarium Norvegicum) viser at Samsonberg omfattet alle gruvene i Sandsvær, drevet på bly, sølv, kobber og jern. Samsonberg (Sandsberg- Samsberg - Samsonberg) strakte seg fra Labro - Gomsrud til Meheia og har derfor omfattet Gruveåsen. Tittelen på NBMs hefte 24 meddeler at Samsonberg ikke er annet enn blygruven ved Labro, og at sølvforekomstene oppe i Gruveåsen derfor var ukjente inntil to gjeterbarn angivelig oppdaget sølvet der i 1623. Men de historiske primærkildene viser at Sølvberget  og Samsonberg ikke kan ha ligget ved Labrofossen. Det er rett og slett ikke plass til alt der, med "Sølvgruvene", kobbergruver og jerngruver.  Blygruven ved Labrofossen er bare én av mange gruver på Sandsberg/Samsonberg. Berg avviser at Argenti Fodinæ har ligget i Gruveåsen, som noen mener, hvor de ble gjenopptatt av Kongsberg Sølvverk i 1623 og fremover. Han vil "rydde opp i forskningssituasjonen", forteller han i hefte 24, Samsonberg og Labrogruvene, som han nå følger opp med sin bok, fordi han har alltid ment at Sølvberget og Samsonberg er det samme som blygruven ved Labrofossen (s. 12). Sølvberget lå derfor ikke i Gruveåsen. Han skal "rydde opp" i hva andre har funnet ut med basis i primærkildene.

Kun en kritisk gjennomgang av  historien, slik den fremstilles, vil vise om den oppfyller hva forfatteren lover. Er den objektiv, kildekritisk og solid dokumentert, korrekt og fyllestgjørende som historien om bergverksdriften i Sandsvær, som virkelig forklarer hva som er skjedd og hvorfor, ut fra foreliggende kildemateriale, og som fører frem til etableringen av Kongsberg Sølvverk i 1623? Boka «framstiller forhistorien, sølvfunnet, oppstarten av sølvverksdriften og oppbyggingen av verksanlegget ved Numedalslågen og i Gruveåsen i de ti første driftsårene.», skriver Berg. At boka fremstiller forhistorien og at den "sikrer historisk kunnskap", er ingen objektiv sannhet, men en subjektiv påstand som det kan være andre meninger om. Primærkildematerialet gir grunn god nok til å reise  innvendinger mot påstanden.  

Det er den eldste delen av historien i boken som særlig vil bli gjennomgått og omtalt i denne anmeldelsen, for den fortellingen har tidligere ikke fått den plass den fortjener i vår lokale og nasjonale historie. Det skyldes at historiske primærkilder er blitt oversett eller utelatt og at det derfor i alle år er blitt tatt for gitt at sølvet i Gruveåsen var ukjent inntil det angivelig uventede sølvfunnet sommeren 1623. Men primærkildene forteller at slik var det ikke. Denne viktige del av Sandsværs bergverkshistorie, med Sandsberg/Samsonberg som forløpere for deres gjenopptakelse med Kongsberg Sølvverk, er så godt som fraværende hos Berg, som gjør denne blygruven ved Labrofossen til selve opphavet til og sentrum for Samsonberg. Men Samsonberg er det samme som og en tysk forvanskning av Sandsværberg, eller Sandsberg (nevnt 1528), et middelalderbergverk som dekket alle gruver i hele Sandsvær. Da tyskerne kom til Sandsberg i 1538, forvansket de bare navnet til Samsonberg. 

Berg kaller blygruven for Sølvberget og hevder at det i praksis utgjør hele Samsonberg (s. 12). Men bortforklaringer er ikke det samme som fakta, for primærkildene godtgjør at Samsonberg erstatter Sandsvær som geografisk betegnelse. Samsonberg var en fellesbetegnelse for alle gruver som ble drevet på forskjellige malmer i hele Hedenstad sogn, like til Meheia. Samsonberg/Sandsberg var ikke en blygruve, men et helt gruvedistrikt. Primærkildene taler om "Sølvberget" (1539) som lå på Samsonberg.  "Sølvberget" på Samsonberg var et fellesnavn for alle sølvgruver i Sandsvær og omtales i primærkilder med sitt latinske navn, "Argenti Fodinæ", "Sølvgruvene". Boken gir et for snevert uttog av primærkildematerialet, som samlet kan forstås dithen at det har eksistert et sølvbergverk i Gruveåsen før midten av 1500-tallet, som ble nedlagt med Samsonberg. Det blir for langt å gå i dybden på dette her, så anmeldelsen må begrenses til enkelte hovedpunkter.

Berg nevner, nærmest i en bisetning, at det på 1400- og 1500-tallet er dokumentert bergverksdrift i liten skala i bygda. Så langt er det ikke påvist enda eldre gruver (s.9). Berg kunne ha uttalt seg mer forsiktig. Det er god grunn til å anta at gruvedriften går langt tilbake til før den tid. På Spisholt ved Krekling har det vært drevet jerngruver før Svartedauden, og i bunnen av en grunn "gruve" i Stertebakke ble det gravd frem en trekullbit, C14-datert til ca. 300 f. Kr. Berg er kjent med dette, men har aldri kommentert det. Han fortier det.

Berg skriver (s. 10) at den tyske bergmannen Melchior Mardorf i 1538 ledet oppstart av bergverksdrift for kongens regning i blygruven ved Labrofossen. Det er ikke riktig, Mardorf mutet gruven for egen regning, 3. september. (Kongen mutet ikke gruver, dvs. søkte seg selv om å få anlegge en gruve. Staten eide metallforekomster, de var et regale.) Gruvens navn har høyst sannsynlig vært St. Urban im Süssen Wein. (Se Langs Lågen, 2006.)

«Sølvberget», nevnt i 1539, betyr rett og slett «Sølvgruva», skriver Berg (s. 12), og sikter til blygruven ved Labrofossen. Men etter tidens språkbruk kan Sølvberg bety én eller flere sølvgruver eller et helt sølvbergverk. (Kongsberg er ikke bare én gruve.) Siden "Argenti Fodinæ", er flere sølvgruver, må de også ha ligget i Gruveåsen. De historisk viktige Argenti Fodinæ, som er nevnt av Ziegler i 1532 og avtegnet på kart fra 1547 og 1558 som dekker Sandsvær (over en elv som renner gjennom høye fjell), er uheldigvis falt helt ut i Bergs historiefremstilling. Han skriver: Bergverket Samsonberg (1538 - 45) omfattet flere mindre ertsforekomster, noen av dem antagelig like ved hovedgruva [blygruven] i Labrofossen (s. 12). Men primærkildene fra Samsonberg viser også til kobber- og jerngruver på Meheia.  

Om det såkalte sølvfunnet i 1623, omtaler Berg forhøret av Arne Verp i Skien, 4. oktober 1623, som forteller at gjeterbarna var kommet hjem med to stykker «sølvgrud» hver (s. 18), som lå oppe på berget/bakken. Åsen het den gang Sølvbergås. De hadde funnet sølvgrus, eller bruddstein med sølvmalm. De må ha stammet fra en gammel berghall/gruvetipp. Kristoffer Loftstuen, som var til stede, hadde sagt at jeg vet godt hva det er, bergfolk har holdt til der oppe, det er dragesølv. Men Loftstuen sier også at ved siden av, eller nær ved, «straxs hos», barnas sølvfunn, fantes «en annen plass som bergfolk hadde arbeidet på i gammel tid.» 

Dette utsagnet er avgjørende for å forstå hva som virkelig skjedde da Kongsberg sølvverk ble opprettet. Det skjedde ikke ut av intet, som fortellingen om to gjeterbarn som i 1623 uventet fant sølvklumper i jomfruelig fjellterreng hvor ingen visste om sølvforekomster. Berg har vært av den oppfatning at Kongsberg sølvverk ble anlagt i en uberørt ås, hvor det ikke fantes spor etter eldre gruver. Det er denne  feil Berg vil gjøre "rett" ved å skrive boken. Men dette stemmer ikke med primærkildene, som nevner gamle sølvgruver i åsen. Kongsberg sølvverk var ingen gjenopptakelse av et eldre sølvverk i Gruveåsen, slår han fast i «Samsonberg og Labrogruvene» (2003). I Langs Lågen, 2023, s. 10, hevder han at det ikke fantes eldre gruver i Gruveåsen, og det samme gjentar han i sin bok.

Gruveåsen ble i 1623 - før sølvfunnet! - kalt Sølvbergås, men det eneste stedet, hevder Berg, hvor Sølvbergets gruver ikke kan ha ligget, er i Sølvbergås. Berg lokaliserer «Sølvberget» langt fra Gruveåsen, i den vesle blygruva ved Labrofossen (s.12, s. 47). Sølvberget er identisk med blygruva i Labrofossen, skriver han kategorisk i «Samsonberg og Labrogruvene», s. 22. Men Berg motsies av kong Christian IV, som i brev av 23. januar 1624 ber stattholderen, Jens Juel, om å tilskynde bøndene å lete så mye som mulig etter flere sølvgruver og samtidig utloves belønning til den som finner og viser en gruve, siden «nogle Bønder have lovet paa Foraaret at ville vise flere saadanne Gruber som den sidste funden udi Sølvberget.» (Norske Riksregistranter V, ss. 349, 350 f. og 357 f.) Det sier seg selv at bøndene ikke skulle vise og lete etter sølvgruver i blygruven ved Labrofossen. Det fantes gamle gruver i Sølvberget (i Gruveåsen). Christian IV visste hva han påla sin stattholder.

Utsagnet, som Verp gjengir for lagretten, er en historisk primærkilde som gjør to ting klart: På toppen av Sølvbergås, hvor Kongens gruve ble anlagt i oktober 1623, hadde bergfolk arbeidet i gammel tid (på Sandsberg/Samsonberg), og like ved gruven hvor barna hadde funnet knust stein med sølvmalm, fantes enda en gruve med «dragesølv». Trolig menes sølvstuffer. (Det lille sølvinnholdet som måtte smeltes ut av bly, var ikke "dragesølv". Det ble ikke "voktet" av dragen.) Det er altså et historisk faktum at det fantes sølvgruver øverst i Gruveåsen eller Sølvberget. Der hadde vel barna rotet litt i den gamle gruvetippen og tatt med seg noe av «sølvgrusen» hjem.

Men Berg fremsetter en annen forklaring enn primærkildens opplysninger når han skriver (s. 24): «Her skal vi holde muligheten åpen for at Kristoffer med «bergfolk» har ment "de underjordiske, de som bodde i berget.» Selvfølgelig har ikke Kristoffer ment at gruvene var brutt ut av underjordiske som bodde i berget. Som alle andre, visste Kristoffer bedre. Berg har hevdet og hevder i boken at før 1623 fantes det ikke gamle gruver fra et eldre bergverk i Gruveåsen, så dette er en bortforklaring av Kristoffers utsagn. Men gruvene var nå engang der. For Kristoffer fortalte sannheten: Han har støtte i fakta, historiske primærkilder og kart fra midten av 1500-tallet, som plasserer sølvgruvene, "Argenti Fodinæ", i Gruveåsen. Det er de gamle bergfolkene som Kristoffer faktisk viser til. De underjordiske kan ikke tillegges kausal vekt når historie skal skrives.

På s. 32, i fotnote 55, skriver Berg: «Det er særlig lokalhistorikeren Johan Jarnæs som har fremmet slike tanker [dvs. omfattende sølvverksdrift i tidligere tider på forekomstene som ble tatt opp fra 1623 av] i ulike innlegg og mindre skriftlige arbeider [...], men som er imøtegått av meg og andre, se blant annet Berg 2003, jf også Helleberg 2021. "Imøtegåelsen" er uvederheftig da den mangler dokumentasjon.

Her slår Berg fast at hans eget historiesyn er det riktige, for  Berg og Helleberg har "imøtegått" eller tilbakevist Jarnæs «tanker». Men mer får vi ikke vite. Berg dokumenterer ikke sin påstand. I vitenskapen, og det gjelder også historievitenskapen, kreves dokumentasjon og fakta. Men Berg har ikke dokumentert noen "imøtegåelse" av de historiske primærkilder som Jarnæs bygger på. 

Bergs "imøtegåelse" er unndratt kontroll fordi han ikke opppgir Jarnæs publikasjoner i litteraturlisten. Heller ikke oppgir han sidehenvisninger til hvor og hva han og Helleberg imøtegår, i de oppgitte publikasjoner. Det er et brudd på vitenskapelige normer og god forskningsskikk: Når det refereres til forfattere og deres respektive publikasjoner, skal de være oppgitt i litteraturlisten. At Jarnæs ikke deler Bergs historiesyn forandrer ikke dette imperativ. Ingen av Jarnæs publikasjoner er oppgitt i litteraturlisten, de eksisterer ikke, noe de faktisk gjør. Dermed kan ingen gå til litteraturen og kontrollere hva Jarnæs har skrevet, og som Berg skal ha imøtegått. At Jarnæs publikasjoner ikke er nevnt i litteraturlisten, er i beste fall en forglemmelse.  

Når Arne Verp opplyser for lagretten at det "straks hos" barnas sølvfunn finnes enda en gruve («plass»), hevder Berg at det kan være Kesselgruven som ligger nede ved foten av åsen, nå skjult under riksveien, nesten nede ved Kobberbergselva (s. 33, s. 47). Protokollen fra forhøret opplyser derimot at barnas sølvfunn og steder hvor bergfolk hadde arbeidet i gammel tid, befant seg så nær aller øverst på (det høye) berget. Arne Verp, som vet hva han snakker om, imøtegås av Berg, som hevder at sølvgruver var kun blygruva ved Labrofossen og Kesselgruva nede ved henholdsvis Lågen og Kobberbergselva. Men det er Verp som er den sikre, historiske kilden. Verps "straks hos", det vil si like ved eller ved siden av, er hos Berg blitt til 3,3 km unna og 380 m lavere i terrenget, hvor Kesselgruven ligger. Men Bergs definisjon av "straxs hos" sikrer ikke historisk kunnskap. Den forkludrer den. Den er ikke i samsvar med alminnelig språkforståelse.    

Når kongen omtaler «Gruber» i Sølvbergås, kan det dreie seg om ubearbeidete sølvforekomster og ikke eksisterende gamle gruver, skriver Berg (s. 48) bortforklarende. Men når kongen skriver «gruver», så mener han gruver. Berg forandrer på primærkilden. Hans fremstilling blir derfor villedende og uhistorisk. Hva kongen kjente til og derfor viste til, var gamle gruver. Bøndene kom om høsten til øvrigheten og meldte fra om gruver som de ville vise i Sølvberget til våren. Men Berg har lokalisert  hele Samsonberg og Sølvberget til Labrogruva. Kongen kan regnes som sikker kilde, og vi må legge til grunn historiske fakta, kongen og "gruver", og ikke Berg, som legger til grunn at kongen kan ha ment noe annet. Når man skriver historie, skal den baseres på fakta, ikke på at man kan ha ment noe annet. Historien skal beskrive virkeligheten, ikke fri fantasi. 

Da er det ikke lenger historie det dreier seg om, men bortforklaring. Hvis man subjektivt tillegger historiens aktører noe annet enn fakta, kan man skrive "historien" slik man selv vil den skal være. Men historie blir det ikke. 

Men sølvverkssjef Nortmann (1628 - 1630) skriver i sin lille bok om Sølvverket fra 1631, at det finnes flere andre gruver oppe i Gruveåsen, som til dels er blitt drevet i fortiden (Vorzeiten) og som nå ikke drives og delvis er gått tapt. Det skulle være klar nok tale. Disse har tilhørt Sølvberget/Argenti Fodinæ eller er enda eldre.

I Quartal gruve i Gruveåsen finnes en inskripsjon med årstallet 93, som i samsvar med inskripsjonens innhold og ortografi må være 1493. (Funnet i 2006.) På språklig grunnlag, har professor i nordisk lingvistikk, Arne Torp, slått fast at språket er dansk og datert inskripsjonen til slutten av 1400-tallet (Langs Lågen 2012). (Berg nevner ikke dette i boken, s.128 -129.) For Berg er professor Torp ikke-eksisterende, han har aldri nevnt Torp, hvis fagkyndige vurdering motsier Bergs påstand om at det ikke fantes gamle gruver i Gruveåsen før «sølvfunnet» i 1623. En inskripsjon fra 1693 har ikke språk fra 1400-tallet. Quartal Grube, som er en tysk sammentrekning av Quarz Tal Grube, er den samme som Kvartsdal gruve i Kvartsdalen. Berg har ikke sett denne sammenhengen og oppgir feilaktig at Quartal er det samme som et kvartal i kvartalsregnskapene for gruver, og at denne gruven derfor ikke ligger i Kvartsdalen, der alle gruvekart har den inntegnet, men på et ukjent sted (Langs Lågen 2012). For siden Kvartsdal gruve, ifølge Berg, skal være helt ny i 1692, skal den ikke være en gjenopptakelse av Quartal gruve, som ifølge kildematerialet er den samme som Kvartsdal gruve. Men inskripsjonen står, uansett, i bergveggen ved Kvartsdal gruve, som er avmerket på kart som den samme som Quartal gruve, og daterer gruvens opprinnelse, enten den skrives Quartal eller Kvartsdal. Gruver ble ikke oppkalt etter kvartalsregnskaper ved Kongsberg Sølvverk.  

Berg har hevdet at Kvartsdal gruve ikke er en gjenopptakelse av Quartal gruve, som dukker opp som gruve i Sølvverket i 1628-29. (Ved gjenopptakelsen kalles Kvartsdal gruve Neuer Segen.) Fordi Kvartsdal gruve skal være ny i 1692, må inskripsjonen med sikkerhet være fra 1693, hevder Berg (Langs Lågen, 2012), selv om ortografien er 1400-talls. (Gruven kan ha vært én blant Argenti Fodinæ). Men Kvartsdal gruve var ikke ny i 1692. 

Sølvverkets regnskaper viser at i 7. bergmåned 1693, tømmes og åpnes en annen gammel sjakt, kalt «Schurf alda» (alda betyr gammel, eldre) i Kvartsdal gruve ved siden av den første sjakten (ved inskripsjonen) som gjenopptas i 1692. Dermed kan ikke Berg gis rett når han hevder at gruven begynte fra ubrutt dagoverflate i 1692, men at Kvartsdal gruve er eldre og inskripsjonen tilsvarende. Quartal gruve gjenopptas av Sølvverket i 1628, noe regnskapene tyder på og inskripsjonen, en gammel stigerbønn, bekrefter, og har vært i drift i 1493, i overensstemmelse med inskripsjonens ortografi og førreformatoriske innhold forøvrig.

Hele Samsonberg, med kobbergruver og jerngruver på Meheia (!), store kisganger (!) (Langs Lågen, 2006), og Argenti Fodinæ, var ikke et lite bergverk som lå ved og var begrenset til Labrofossen. Berg har basert sin historiefremstilling på påstanden om at Labro-gruva er hele Samsonberg, noe som ikke er riktig. Det kan man konstatere ved selvsyn på stedet, hvor det finnes bare en liten blygruve. Bergs påstand kan ikke bygge på en kildekritisk, reflektert og solid dokumentert analyse av primærkildene i arkivene, for da ville ikke hele Samsonberg og Sølvberget ha blitt lagt til en blygruve ved Labrofossen. Det er umulig, det sier seg selv, og kildene forteller da også noe annet.

Denne utslagsgivende feilen, som Berg har holdt fast ved i alle år, er selve  fundamentet for hans fremstilling av denne historien. Den blir like feil som fundamentet. Dette er historie i frislipp. Det er uheldig at Norsk Bergverksmuseum, med sin kompetanse og faglige ansvar for høy vitenskapelig standard, knyttes til denne feilen. Berg burde ha spart Norsk Bergverksmuseum for en feil som rammer museets omdømme som pålitelig historisk kilde og premissleverandør til historieskrivningen. 

Man må forholde seg til hele primærkildematerialet som viser at Sølvberget lå på Sandsberg/Samsonberg, som dekket hele Sandsvær, med Gruveåsen. Kongsberg Sølvverk har sin forhistorie i dette bergverket og gjenopptok fra 1623/24 mange av dets gruver i Gruveåsen. Flere gruver i Gruveåsen presenteres første gang i Sølvverkets regnskaper som gruver, allerede ved oppstart. 

Det hadde ikke skadet om utgiveren, Norsk Bergverksmuseum, hadde gått kritisk igjennom manus. Det kan ikke sees at det er foretatt en kvalitetssikring ved ekstern vurdering av  fremstillingen for å kontrollere at historien er i overensstemmelse med det eksisterende primærkildematerialet. Det kan skyldes at det ikke lar seg gjøre fordi en liste med henvisninger til den eksisterende litteratur/artikler som behandler emnet og som er kritisk til Berg og som han kjenner til, ikke finnes i litteraturlisten. Det er å betrakte som historiesjusk. Det er ikke slik det skal gjøres når historie skrives, av hensyn til etterrettelighet  og vitenskapelig forskning. En historiefremstilling skal åpne for forskningen, ikke forsøke å stenge den ute. Forfatteren vil unngå at forskere og andre får innsikt i hans framstilling. Det er lakmustesten på et verks kvalitet, eller manglende sådan.  

Johan Jarnæs

Se også Samsonberg på Wikipedia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samsonberg

Var Kongsberg Sølvverk et helt nytt bergverk i 1623?  Johan Jarnæs   Langs Lågen 2006

Bergverk i Norge - kulturminner og historie,  Bjørn Ivar Berg Fagbokforlaget 2016 

Før Kongsberg ble til  Johan Jarnæs, Kronos Media, 1999

https://www.nb.no/search?q=johan%20jarn%C3%A6s