Kultursjefens Skulpturbyen Kongsberg

Det kommunale prosjektet “Skulpturbyen” tar utgangspunkt i kommunens visjon om at verdier skapes i samspillet mellom kultur, teknologi og natur, skriver kultursjef Heidi Hesselberg Løken. Hva slags "verdier" hun sikter til og hvordan de skal "skapes" av hva slags “samspill” sier hun intet om. "Visjonen" forblir derfor ikke annet enn uforståelig tåkeprat. Hesselberg Løken er glad for at prosjektet “Skulpturbyen Kongsberg” nå er skikkelig i gang og er svært bevisst på at dette prosjektet skal ha høy kvalitet, forteller hun: “Ved å legge til rette for et samarbeid mellom kommunen(e), bedrifter og internasjonalt anerkjente kunstnere skal prosjektet etablere en ny kulturell attraksjon bestående av verk som gir gjenlyd på den internasjonale kunstarenaen.”

Men hva er kunst av“høy kvalitet”? Siden Hesselberg Løken sørger for å få kunsten utplassert, er det altså hun som bestemmer det. Det er til ingen lykke for byen. I 2012 kunne Hesselberg Løken presentere en “ny kulturell attraksjon" som "gir gjenlyd på den internasjonale kunstarenaen.” Uttalelsen er rent tøv. Det må være tillatt å si at "attraksjonen" har intet med kunst å gjøre. Å prakke slikt på Kongsberg er en pinlig sak og en fornærmelse mot byen og dens befolkning. Å la seg lure av keiserens nye klær, styrker ikke tillitten til kultursjefens kompetanse: Det dreier seg om en samling sprengningsstein fra veiarbeid som hun har plassert ved Kongsberg stasjon, som hvert femte minutt skal gi fra seg et uforståelig kvekk. Ifølge kunstnerinnen skal kvekket være et”Ja”, noe ingen er i stand til å oppfatte. I de snart syv årene som er gått siden verket ble innviet, med høytidelig snorklipp, til kommunalt orkester og korsang, som om det dreide seg om en verdensbegivenhet, er det ingen ting som tyder på at dette har nådd den internasjonale kunstarenaen. Å kalle dette "kunst" er en hån mot begrepet. Men nå har kvekket til "Kongsberg Voices”, som denne havarerte kulturelle "attraksjonen" kalles, heller ingen mulighet til å nå den internasjonale kunstarenaen. Det er forstummet. Samspillet med teknologien, i selveste teknologibyen Kongsberg, har brutt sammen. Dette verket skulle ifølge kultursjefen bidra til “å befeste og videreføre regionens industrielle og kulturelle historie og tradisjon, og gi plasser, gater og torv økt estetisk verdi. Den har ikke befestet annet enn kultursjefens fallit som kunstestetisk mentor.

Denne miseren har kostet sponsorene 300.000 kroner. Det var hva kunstnerinnen skulle ha i honorar. Steinene fikk hun gratis, samt gratis plassert på stedet. "Ved å plassere kunst der folk ferdes, vil den kunstneriske bevissthet blant innbyggere og besøkende øke”, forteller kultursjefen. Vi tviler sterkt på at “Kongsberg Voices” har høynet byens innbyggeres og besøkendes kunstneriske bevissthet. De fleste oppfatter det vel ikke engang som kunst. “Men kunst skal også utfordre, og ”tvinge” betrakteren til å ta stilling”, sier kultursjefen. Kunstnerinnen selv, Anne Katrine Dolven, professor ved Kunstakademiet, forteller om sitt verk: “10. mars 2012 hadde vi en sammenkomst med 56 kvinner fra Kongsberg, fra 5-85 år. De sa ordet "ja" samtidig. Det ble som én felles stemme, som en lyd fra en klokke støpt i bronse med den flotteste etterklang. Innefra steinen kommer hvert femte minutt et felles "ja". Våre forfedre har hørt samme klang fra klokker i flere generasjoner. Nå kan våre etterkommere høre den felles stemmen fra kvinnene. Der inne ligger en oldemors "ja" i en tenkt framtid”. Den som klarer å høre en oldemors “ja” i dette gutturale kvekket er god, og noen klokke støpt i bronse med den flotteste etterklang, er mildt sagt en overdrivelse.

De 56 kvinnene som entusiastisk og smigret stilte opp til det ærefulle oppdrag, må jo føle seg grundig lurt. Dolven har nok fått med seg at folk flest ikke er i stand til å oppfatte steinsamlingen som kunst, så derfor har hun nå en ny forklaring på hva som gjør den til kunst: Til Lp uttaler hun 24.7.15 at “forvirringen og undringen” omkring steinene har en verdi. Men forvirring har ingen verdi, den bare forvirrer. Såpass burde en kunstprofessor vite. At man skal betale 300.000 kroner for å bli forvirret, er vel i drøyeste laget. Men det er altså hva kultursjefen har gjort. Forvirring kan umulig høyne innbyggernes og besøkendes kunstneriske bevissthet. Forvirring er kaos. Kunst taler til sjelen gjennom skjønnhet og harmoni.

Den kjente kunsthistorikeren Einar Lexow, sier det slik i “Stilfølelse og stilformer” (Oslo 1944): “Stil er ytre overensstemmelse i form, hvor det er indre overenssstemmelse i tanker og følelser. Kunst er alle synlige menneskeverker, ting som efter vår oppfatning forteller oss noe om individets, folkets eller tidens følelsesliv. “Forvirring” hører således ikke med til kunstbegrepet da det hverken har stil eller uttrykker folkets følelsesliv. Det er den finske sjefkuratoren Maaretta Jaukkuri, som   Hesselberg Løken har håndplukket til "Skulpturbyen Kongsberg", som har plassert Dolvens verk på Knutepunktet. Hesselberg Løken uttaler at vi “er kjempeheldige" som har fått knyttet henne til oss. “Det er helt fantastisk”, sier hun. Det må kultursjefen gjerne mene, men det kan det sikkert være delte meninger om, også om hvor fantastisk det er. ”Hun er en internasjonal størrelse, med et enormt kontaktnett. Hun skal hjelpe oss til å markere Kongsberg som skulpturby – både nasjonalt og internasjonalt”, forteller Hesselberg Løken,

Hvor kjempeheldige vi har vært på Knutepunktet, får enhver gjøre seg opp sin mening om. Dolven er en del av det enorme nettverket til Jaukkuri, de hadde samarbeidet tidligere i Nordland. Sponsorbedriftens teknologi blir en del av det kunstneriske uttrykket, sier Jaukkuri, men den forstummede “Kongsberg Voices” er neppe noen reklame for teknologibyen Kongsberg. Nå håper kultursjefen på sponsing fra næringslivet til Skulpturbyen, og det er bare å henvende seg til sjefkuratoren, sier hun. Den første markeringen denne internasjonale størrelsen hjalp Hesselberg Løken med, er to lekeskulpturer til 350.000 kroner, Helga og Jakob, som ble plassert i Magasinparken. Også her var de finske kunstnerne del av Jaukkuris nettverk. Like lite som "Kongsberg Voices", har "Helga og Jakob" hjulpet oss til å markere Kongsberg som skulpturby, nasjonalt og internasjonalt

Men skulpturene var så farlige for barn at de måtte fjernes. Så nå er også denne “kulturelle attraksjonen” til Hesselberg Løken blitt stuet bort. Så heller ikke her ble det noen gjenklang på den internasjonale kunstarenaen. Til gjengjeld fikk Magasinparken en ny skulptur i 2012. Fossen er vakker nok i seg selv og trenger ingen skulptur som denne, som forstyrrer det vakre utsynet mot elven. Noen vil vel si at den ødelegger utsynet mot fossen og bredden på motsatt side. Originalen er da også en gravskulptur på Alfaset kirkegård i Oslo, men ved å legge inn et metallbånd som skal illudere sølv, kunne den selvsagt selges inn med den misvisende tittelen, "Ut av fjellet". Og der står de da, skulpturene, som et fremmedelement. Den er egentlig, ut fra det originale, masseproduserte konseptet til kunstneren, en skulptur viet de dødes minne. Hesselberg Løken tror åpenbart at denne kirkegårdsinstallasjonen, bare den får en smartness metalltråd innlagt, så vil den "videreføre regionens industrielle og kulturelle historie". Her er intet skulpturelt liv, men en deprimerende livløshet som ikke hører hjemme i det pulserende liv som en park representerer. Magasinarken har aldri vært viet de døde. Så hører da også skulpturen hjemme på en kirkegård. Hesselberg Løken bør sørge for å flytte den dit, eller levere den tilbake, da skulpturen egentlig er noe helt annet enn hva den ble utgitt for. Det beste ville være om kultursjefen vurderte sin stilling