Kongsbergs systematiske ødeleggelse og folks avmakt. Et kritisk blikk på politikk, kommunal forvaltning og rådmannen

Hvorfor ødelegges det beste i Kongsberg bit for bit? Hvorfor føler folk seg overkjørt av kommunen i plan- og byggesaker? Hvorfor blir ikke folks protester tatt hensyn til i saker om utbygging, mens utbyggere og investorer synes friksjonsløst å få sine planer igjennom, på bekostning av den lille mann? Folk opplever kommuneadministrasjonen som mindre samarbeidsvillig, ikke som en medspiller som er satt til å betjene byens innbyggere. Man opplever at henvendelser treneres eller ikke besvares. Plan- og bygningsavdelingen slår ned på småsaker, mens de ikke er like flinke til å gripe inn mot feil og mangler begått av de store aktørene i bransjen. Plan- og bygningsavdelingen tar småfiskene, mens de store får slippe unna med grove feil og hensynsløs fortetting. Tilsyn og sanksjoner følges ikke opp. Det virker som om de store utbyggerne og entreprenørene får gjøre som de vil, fordi  byggesaksavdelingen ikke våger å stå opp mot store entreprenører eller rett og slett fordi den ikke er kompetent nok. Det er rådmann Wenche Grinderuds ansvar at kommuneadministrasjonen raskt følger opp byggesaker, i samsvar med bygningslovens bestemmelser. Her har Grinderud et stort forbedringspotensial. Det er politikernes oppgave å gripe inn overfor rådmannen hvis dette ansvar ikke følges opp som forventet.  

Lovverk følges ikke opp, klager og protester overhøres. Inntrykket er at utbyggere og investorer får styre byen som de vil, over hodet på dens beboere. Dette har fått pågå i årevis så lenge Ap og Høyre har hatt flertall i kommunestyret. Her får de to partier støtte av en kommuneledelse som legger føringer for politisk behandling i fremlegg for kommunestyret, og som villig vekk føyer seg etter lobbyister og utbyggeres ønsker og planer. Med dispensasjoner fra fornuftige regulerings- og verneplaner, raseres Kongsberg med uvettig fortetting og utbygging. Utbyggers og investorers økonomi prioriteres. Byens utvikling går i negativ retning. Det overordnete samfunnsansvar overfor fellesskapet skyves i bakgrunnen. Befolkningen lever i frykt for hva utbyggere får gjennomslag for, til forringelse av deres eiendommer og bomiljøer. Floskler,  irrasjonell og vikarierende argumentasjon «legitimerer» politiske og kommunale vedtak. Politikere som lar seg forlede av meningsløse lokkeord og uetterretteligheter, uten å spørre seg selv om bakenforliggende motiver, slik vi har sett i saken om flytting av høyskolen fra byens beste plassering på Raumyr, utgjør en fare. De vil kunne påføre samfunnet ubotelig skade. 

Det fikk vi til overmål demonstrert da Ap, Høyre og kommuneledelsen lot seg lede av rektor ved høyskolen, Kristin Ørmen Johnsens (H) vanvittige påfunn om flytting av høyskolen. Motivet var at hun ønsket seg et "signalbygg". Hun skulle skaffe seg et personlig monument på Lågalandet, inspirert av Papirbredden i Drammen og med skadelige, for ikke å si ødeleggende, konsekvenser for byen og skolen. Det hindret henne ikke. Advarsler hjalp ikke. Hun skulle vise sin makt. Med ren demagogi og usanne påstander, som at sentrum lå for langt unna for studentene, og bløff skulle hun trumfe sitt igjennom. Dumskapen bak Ørmen Johnsens innfall var åpenbar, her fantes ikke ett eneste rasjonelt argument. Normalt ville et slikt påfunn blitt kvalt i fødselen. Det var til rett tid for henne selv, for Vidar Lande (Ap) var ordfører og med irrasjonelle og absurde argumenter var det lett å få Lande med seg. Han og rådmann Astrid Sommerstad hoppet straks på Ørmen Johnsens vanvittige og ødeleggende utspill. Dermed fikk hun makten hun trengte, den politiske og den administrative, og tok styringen. Bygging av studentboliger på Raumyr ble torpedert. Hun truet tankeløse politikere med, at fikk hun ikke sitt påfunn igjennom, ville hun flytte høyskolen, uansett. Lettskremte politikere, med Øystein Senum (V) i spissen, ga etter for hennes tomme trusler og danset etter hennes pipe. Det hadde bare vært å si nei, så var den skadelige saken ute av verden. Men makten satt hos Landes knappe flertall i kommunestyret, og Landes ord var lov i det partiet. Fremsynthet og konsekvenstenkning synes å ha vært fraværende hos Lande og Sommerstad. Ørmen Johnsens eget parti, Høyre, fulgte hennes minste vink. Høyskolefolk våget ikke å si rektor Ørmen Johnsen imot, de tenkte vel på personlige konsekvenser. 

En slik politisk underdaninghet overfor demagogi er farlig. Den var utbredt i Ap og Høyre. For Kongsberg har dette fått katastrofale følger. Saken om KKP viser hvor galt det går når rådmann og ordfører skyver folkeviljen til side. Et overveldende flertall av byens innbyggere protesterte mot dumskapen. Men det gjorde ikke ordfører Vidar Lande. Han vendte isteden folkeviljen ryggen. Han klamret seg til den makten som dem han nå vendte ryggen, hadde gitt ham. Lande forsvarte flyttegalskapen med floskelen «utvikling». Han ble kraftig advart mot at dette var "utvikling" i feil retning. Skadene Lande og Ørmen Johnsen har påført byen og det fremtidige universitet, er enorme. Ap-Høyre-alliansen og rådmann Astrid Sommerstad lot seg villig snakke rundt av rektor Kristin Ørmen Johnsens floskler og forretningsfolk som øynet stor økonomisk gevinst av byggeprosjektet, flytting av høyskolen og KKP. Når en rådmann og politikere av dette kaliber skal ivareta byens og befolkningens ve og vel, må det gå galt. Byens innbyggere, kommune og stat, må betale prisen for politisk og administrativt uvett, mens de ansvarlige politikere går fri. Å flytte en høyskole, uten mål og mening, til enorm skade for skolen og byen, for kommune, stat og samfunnsøkonomi, ved ren maktbrynde, er et overgrep mot alminnelig rettsfølelse og vett og forstand. 

Det kan velgerne gjøre noe med. Kongsberglista oppsto i 2015 som en protest mot Ap-Høyre-alliansens uansvarlige fortettingspolitikk. Serieproduserte billighus med sjelløs arkitektur brer seg som paddehatter. Konsekvenstenkning er fraværende. Fortettingspolitikken må forstås som en gavepakke til utbyggere og investorer. Ved ekstrem fortetting kan en liten klikk av Kongsbergs sentrale entreprenører og utbyggere mangedoble sin fortjeneste. Ap begrunner politikken med at «Kongsberg skal vokse». Hvorfor skal Kongsberg påtvinges vekst? Vekst må følge den naturilge økonomiske utvikling. Bak det tomme Ap-slagordet er det i realiteten utbyggeres og investorers økonomi som skal vokse. Ved hjelp av Ap og Høyre har de fritt kunnet rasere byen og omgivelser. 

Begrepet estetikk og tilpasning er ukjent i de kretser. Byen er blitt et offer for urban vandalisme. Det går ut over folks trivsel og livskvalitet. Gode bymiljøer, folks eiendommer og omgivelser, verneverdige områder og bygninger, kulturhistoriske miljøer, vakre natur- og friluftsområder forringes og ødelegges. Her er ingen forståelse for langsiktig tenkning, jakten på størst mulig fortjeneste, uten hensyn til uerstattelige verdier som går tapt, gjør blind for konsekvenser. Aps leder, Laila Gustavsen, forklarte før valget i 2015 (Lp, 15.9.) partiets politikk: Hennes parti var grepet av «regjeringssyke», de lyttet ikke til folk, sa hun. Landes «utvikling» var bare et skalkeskjul for regjeringssyken. Slike sykdommer kan bare utryddes i valg.

Rådmann Astrid Sommerstad, ordfører Vidar Lande og fylkesordfører Morten Eriksrød (H), lot seg mer enn villig dupere av Ørmen Johnsens absurde påstander om studentenes manglende evne til å kunne gå i 15 minutter. 

At rektorens usanne og irrasjonelle argumenter var hinsides enhver fornuft, spilte ingen rolle for Ap og Høyre. De trengte bare et eller annet påskudd, absurd eller ikke, for å flytte høyskolen. Påskuddet var bare en slags arrogant formalitet. De trengte det egentlig ikke. De trengte bare makten, og den hadde de. Dermed var det duket for det store byggeoppdraget KKP, til stort økonomisk tap for staten, og ødeleggende for skolen og studentene. Likevel skulle Lande presse flyttingen igjennom, med minst mulig flertall i kommunestyret. Her ble varaordførerens stemme tungen på vektskålen. Lande hadde tidligere gitt ham en formidabel lønnsøkning, halv ordførerlønn. Dermed slapp Ap og Høyre, med SVs stemme, rektor Ørmen Johnsens gamle kjenning fra oppføringen av høyskolen på Papirbredden i Drammen, til som utbygger av KKP på Kongsberg. I KKP hadde Ørmen Johnsen hatt en finger med i spillet hele veien. Ap og Høyre kunne trumfe sin politikk igjennom på tvers av folkeviljen, da 70 prosent av byens befolkning var imot, uten å møte redaksjonell kritikk fra Laagendalsposten. 

I saken om flytting av høyskolen og KKP, hvor så mange uetterretteligheter, så mange feil og usannheter ble fremført og regler og forskrifter brutt, møtte ikke granskende journalistikk. I en leder i Lp, 16.01.10, oppfordret redaktør Steinmoen politikerne til å vise ”handlekraft” og ”utfordre den rådende oppfatningen blant innbyggerne”. Redaktøren tilkjennegir mangel på respekt for byens befolkning. Steinmoen oppfordrer de folkevalgte til å gå imot sine egne velgere, til fordel for en ”betydningsfull aktør”, Kristin Ørmen Johnsen. Hva som var så betydningsfullt ved denne «aktøren», som kun "argumenterte" med ren bløff og irrasjonelle og usanne påstander, at han setter henne foran folkeviljen, er uforståelig. Å oppfordre til å vise «handlekraft» og skyve et overveldende folkeflertall til side, er ikke en oppgave for en avis.  

Denne manglende respekt for folkemeningen, og den aroganse som Ap-Høyre-alliansen viste i KKP-saken, kan ha smittet over til kommuneadministrasjonen. Folk føler avmakt, de erfarer at det ikke nytter å protestere i plan- og byggesaker. Folk har rett i sin følelse av å bli motarbeidet istedet for å bli ivaretatt på beste måte. De føler at kommunen ikke vil dem noe godt. Utbyggere og investorer er kun opptatt av å mele sin egen kake. Det føres ingen kommunal kontroll med estetikk, tilpasning og harmoni. Det er fritt fram. Men med Kongsberglista er det staket opp for en annen kurs. I et oppslag i Lp 4.10.18 føler rådmann Grinderud et påtrengende behov for å bedre sitt image som leder for kommuneadministrasjonen: Nå skal kommunale tjenester «sørge for at kommunen blir en utadvendt ja-kommune, med løsningsorientert saksbehandling» og en «raus» kommune, opplyser hun. Slik bekrefter rådmannen hva kommunen i årevis ikke har vært.

Derfor vil Grinderud nå invitere innbyggerne til samarbeide. Ting kan gjøres annerledes og bedre, skriver hun. Det skulle bare mangle. Men hva hun kan gjøre bedre og hvordan det skal gjøres i praksis, og hvordan innbyggerne i praksis skal inviteres til samarbeid, sier hun intet om. Hvis dette er noe mer enn et uforpliktende publikumsfrieri, må Grinderud forklare i Lp hvordan hun vil gjennomføre samarbeidet og sin løsningsorientering. Rådmann Sommerstad og ordfører Vidar Lande (Ap) var løsningsorienterte overfor Ørmen Johnsen og Bolten Eiendom, men ikke overfor byens befolkning. De trodde at de måtte følge Ørmen Johnsens minste vink. Derfor skamferte de byen og ødela det fremtidige universitet. 

Beboerne i tre nyoppførte hus i Abelsgate på Flåtaløkka er sterkt plaget av støy og støv fra en sandvolleybane som ligger rett opp til husene, samt støy og bråk på kvelds- og nattetid. De står maktesløse overfor kommunen, som har skapt problemet for dem. Det går på helsa løs. Men hos Wenche Grinderud er det ingen hjelp å få. Beboerne får beskjed om ordne opp selv, hvilket er umulig. Men nå som Grinderud inviterer til samarbeid og er blitt både raus og løsningsorientert, lar saken seg lett løse. Vi har et tips til henne: Flytt sandvolleybanen til et sted hvor ingen sjeneres og sett opp skilt mot kjøring og støy kvelds og nattestid. Det er raskt og enkelt. Det ble foreslått i et leserbrev i Lp 30.10.18. Men da ble det stille fra Grinderud. Foreløpig har hun ikke gjort noe som helst. Har hun ikke forstått hvordan ting kan gjøres bedre? Hun oppfordres til å opplyse i Lp om når hun løsningsorientert vil komme beboerne i møte. 

I boligsameiet Smedkroken på Berja har beboerne siden innflytting i desember 2012 vært sterkt plaget av støy og sjenanse som skyldes grove bygningsmessige feil, mangler og billige løsninger. Det går ut over beboernes helse og livskvalitet. Klager til kommunen har ikke ført frem. Beboerne opplever at kommunen kun tar hensyn til utbygger. I seks år har avdeling for plan- og byggesaker, ved leder Rune Fredriksen, unnlatt å føre tilsyn og pålegge utbygger å utbedre feil. Fredriksen venter fremdeles på dokumentasjon fra prosjekterende og utbygger, sier han. De forteller nok at alt er i skjønneste orden fra deres side.Fredriksen må «vurdere» rapportene og det tar tid, unnskylder han seg med. Det behøver han ikke. Han må bare begynne i riktig ende. Det skulle han ha gjort allerede for seks år siden. Han og en løsningsorientert rådmann Grinderud kan nå ta seg en rask tur til boligsameiet og på en time eller to konstatere at det er uutholdelig å leve med slike plager. 

Fredriksen behøver ikke å «vurdere», i årevis hva han og Grinderud kan erfare på stedet. Dermed kan de straks ta grep overfor utbygger. Lp skrev om saken i april 2018, og Fredriksen opplyser at kommunen vil bruke «noe tid» på å gå igjennom saken. Men den tid er forbi. Det er inkompetanse. Fredriksen kunne der og da, løsningsorientert, ha gått direkte til boligsameiet. For å få vite sannheten. Ikke rart beboerne mener at kommunen trenerer deres klager, og at kommunen gir store utbyggere særbehandling. Hva er det som foregår i denne byen, spør de, og med god grunn. Kanskje Grinderud kan gi oss svaret i Lp? Fredriksens unnskyldninger holder ikke vann. Hans avdeling har unnlatt å føre fortløpende tilsyn med byggeprosessen, slik bygningsloven pålegger. 

Det er grunnen til at problemene har oppstått, og har fått vedvare i seks år, til stort ubehag for beboerne. Men nå, som Grinderud plutselig er blitt raus og inviterer til samarbeid, kan hun etter et snarlig besøk i sameiet Smedkroken, pålegge Fredriksen å komme ut av handlingslammelsen, og raskt forlange feilene rettet til beboernes tilfredshet, under trusler om drøye dagbøter. Grinderud bes informere oss i Lp om sin raske, rause og løsningsorieterte inngripen i saken, med tidsfrister for rettelse av feil og mangler. Når en rådmann ansettes, er det en selvfølge at vedkommende er løsningsorientert og samarbeider med byens befolkning. Grinderud burde ha forstått det allerede da hun ble ansatt. Alternativt burde Grinderud kanskje se seg om etter en mer passende jobb som ikke krever at hun er løsningsorientert.