Arkeologisk utgraving bekrefter bosetting og dyrking ved Tislegård i eldre bronsealder

En rapport, «Arkeologisk utgravning, ved Tislegård ungdomsskole, Kongsberg (2013). Ved Anja N. Sætre og Bernt Rundberget, UiO, Fornminneseksjonen, Oslo, 2015», viser at folk har bodd og dyrket jorda langs Lågen ved foten av Gamlegrendåsen for 4000 år siden. Dette bekrefter hva vi vet fra helleristninger på åsen, bl.a. i Langekjenn og på grunnlag av en bautastein, en såkalt menhir i Stertebakke, at folk har drevet virksomhet i åsen allerede i yngre steinalder og eldre bronsealder (ca. 1800 – 1000 f. Kr.). 

I en kløft ned mot Kapermoen ble det sommeren 2018 oppdaget primitiv gruvedrift som i teknisk henseende samsvarer med gruvedrift i eldre bronsealder, noe slagmerker etter trolig steinredskaper indikerer. Virksomheten på Gamlegrendåsen for omkring 4000 år siden, som nå bekreftes ved den arkeologiske utgravingen og dateringen av virksomheten ved Tislegård, kan vanskelig forstås som annet enn utvinning av metaller, sølv og muligens kobber, i de mange små gruver som det finnes spor av på åsen. 

Helleristningen i Langekjenn har en kort inskripsjon i kretisk-minoisk skrift (Linear A), som kan dateres til 1800-1700 f. Kr (funnet i 1987), samme tidsrom som dateringen av dyrkingsspor ved Tislegård. Den unike og oppsiktsvekkende inskripsjonen er i seg selv et bevis på at gruvedrift på sølv har funnet sted i kongsbergområdet i tidligste del av eldre bronsealder. Inskripsjonen kan bare forklares med sølvforekomstene. De er den eneste grunnen til at folk fra den minoiske kulturen på Kreta har kommet til kongsbergområdet for ca 3700 år siden. Det er på ingen måte noen umulighet, slik også innskriften bekrefter. Dette kaster et mulig dateringens lys over den primitive gruvedriften i kløften ned mot Kapermoen, som ligger midt mellom Langekjenn og Tislegård.

Den arkeologiske rapporten omtaler to fossile dyrkingslag som ved registreringen i 2010 er blitt datert til eldre og yngre romertid, det ene kalibrert til 50 f.Kr – 120 e.Kr og det andre til 220 – 400 e.Kr. Det passer godt med hva vi vet fra 200 år gamle historiske opplysninger, at det på vestre side av Lågen, rett overfor Tislegård, hvor den gamle kirkegården nå ligger, har eksistert en labyrint, som det fremdeles kunne ses rester av den gang. Labyrinter er knyttet til religiøs kultus og dateres gjerne til eldre jernalder for ca. 2000 år siden. Det kan muligens knytte stedsnavnet Tisle til guden Ty.

Videre omtaler rapporten utgravningen i 2013 hvor det ble påvist to eldre dyrkingslag. Det yngste ble C14-datert til 1980 – 1750 f.Kr. (eldre bronsealder), og det eldste til 5470 – 5210 f.Kr. (sen mellomsteinalder). Dyrkingslaget fra eldre bronsealder viser også innslag av fruktdyrking. I 1988 ble det hentet ut en trekullbit fra en primitiv liten gruve øverst i Stertebakke. Den ble C14-datert og viste seg (kalibrert) å være fra ca. 300 f. Kr. Det flyttet den kjente gruvedriften i Norge 1800 år tilbake i tid. Sikt skal ikke finnes i Norge. Dermed la fylkeskonservatoren og Oldsaksamlingen lokk på funnene på Gamlegrendåsen.

Sølvgruvedriftens historie på Kongsberg kan spores til 1400-tallet

 Inskripsjon ved Kvartsdal gruve viser offisiell sølvgruvedrift i Gruveåsen i 1493

En tidligere ukjent inskripsjon ved Kvartsdal gruve på Underberget, som ble oppdaget i 2006, forandrer sølvgruvedriftens offisielle historie i Norge. Da Kongsberg Sølvverk ble opprettet i 1623, var det intet nytt bergverk som ble anlagt. Det som skjedde, var at et eldre sølvbergverk, som lokale bønder kjente til under navnet «Sølvberget» på en ås kalt «Sølvbergås» lenge før 1623, ble gjenfunnet av øvrigheten og gjenopptatt i oktober samme år. I tidens språkbruk betyr "berget", gruven, eller gruvene. Sølvberget strakte seg innover Sølvbergås, eller den nåværende Gruveåsen, hvor Kvartsdal gruves inskripsjon dokumenterer organisert og offisiell sølvgruvedrift på Underberget så tidlig som i 1493.

Inskripsjonen er åpenbart en stigerbønn som ble lest ved ankomst, før arbeidet i gruva tok til om morgenen. Man ber Jesusbarnet om beskyttelse og hjelp under arbeidet og om å sende hjelp fra himmelen, underforstått til å finne mer sølv. Bønnen er derfor i sitt innhold katolsk og førreformatorisk. Innskriften er enestående, noe lignende finnes ikke blant Kongsberg Sølvverks inskripsjoner. Andreaskorset under inskripsjonen, istedenfor hammer og bergsjern, viser at inskripsjonen er eldre enn Kongsberg Sølvverk, som alltid benytter kryssende hammer og bergsjern. Over andreaskorset står initialene NS og HM. Inskripsjonen er datert 9. Iuny 93, men språket i inskripsjonen viser at årstallet skal være 1493. Det personlig pronomen «meg» skrives «mich». Skriveformen er dansk og brukes på 1400-tallet. Den erstattes av «meg» fra omkring 1500. "Vel" og "vil", skriveformer som brukes på 1600-tallet, skrives "wel" og "wilde", som er klart 1400-talls skriveformer da v konsekvent skrives w. Fonter, især "M" og ortografi er 1400-tallets.

Arne Torp, professor i nordisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo, skriver følgnde om teksten: «Språket er helt klart dansk (ikke norsk), men det betyr ikke at teksten behøver å være etterreformatorisk, for dansk som vanlig skriftspråk i Norge finner vi alt i 1450, i alle fall i prestisjetekster, og en slik innskrift i fjell var sjølsagt ikke noe som hvem som helst kunne rable ned. Den utstrakte bruken av sammenskrevne bokstaver (såkalte ligaturer), tyder på at teksten er gammel, etter som dette er vanlig praksis i mellomalderskrift. Siste del av 1400-tallet vil dermed passe bra som datring ut fra språklige kriterier» (Laagendalsposten, 8.6.2010).

Sølvverkets opptegnelser og regnskaper viser at Kvartsdal gruve, som har fire sjakter, var i drift fra 1692 til 1696. Den er da blitt gjenopptatt fordi den gjenfinnes i Sølvverkets regnskaper som Quartal Grube i 1628 og nedlegges i 1629 etter til sammen bare fem måneders drift. Quartal er en sammentrekning av tysk Quartz Tal, altså Kvartsdal, fordi den ligger i Kvartsdalen. I regnskapene for 1629 er Quartal Grube oppført med fire sjakter og noen annen gruve med sjakter enn Kvartsdal gruve finnes ikke i Kvartsdalen. Men inskripsjonen viser at Kvartsdal gruve er eldre enn Kongsberg Sølvverk. Det bekreftes av en gjennomgang av Sølvverkets regnskaper for 1628-1629.   

Quartal Grube dukker opp første gang i Kongsberg Sølvverks regnskaper i oktober 1628. Fire mann skal bryte i en lengde av12 stunden på strossen, hvilket betyr at de skal bryte ut strossen i halve dens lengde eller omkrets, siden gruvekompassets sirkel er inndelt i 24 stunden. En strosse brytes ovenfra og ned. Brytingen starter derfor i en gruve som er eldre enn Kongsberg Sølvverk. I 1629 gjenopptar man tre nye gruvehull i tillegg til det første. I to av dem anføres at det startes opp i sjakter. Siden sjakter har et visst dyp, må de ha vært der fra tidligere. Sølvverkets regnskaper bekrefter derfor hva inskripsjonens språkdrakt forteller, at Kvartsdal gruve stammer fra en driftsfase eldre enn Kongsbergs Sølvverks opprettelse i 1623. Inskripsjonen gir oss en datering, 1493, for når gruven var i drift. Sølvverkets historie må således skrives om, siden sølvgruvedrift i Gruveåsen har funnet sted i slutten av det 15. århundre. Den har pågått i større eller mindre grad, til det gamle bergverket i Sandsvær, kalt Sandsberg, av tyskerne kalt Samsonberg, ble endelig nedlagt i 1545.  

Kongsbergs systematiske ødeleggelse og folks avmakt. Et kritisk blikk på politikk, kommunal forvaltning og rådmannen

Hvorfor ødelegges det beste i Kongsberg bit for bit? Hvorfor føler folk seg overkjørt av kommunen i plan- og byggesaker? Hvorfor blir ikke folks protester tatt hensyn til i saker om utbygging, mens utbyggere og investorer synes friksjonsløst å få sine planer igjennom, på bekostning av den lille mann? Folk opplever kommuneadministrasjonen som mindre samarbeidsvillig, ikke som en medspiller som er satt til å betjene byens innbyggere. Man opplever at henvendelser treneres eller ikke besvares. Plan- og bygningsavdelingen slår ned på småsaker, mens de ikke er like flinke til å gripe inn mot feil og mangler begått av de store aktørene i bransjen. Plan- og bygningsavdelingen tar småfiskene, mens de store får slippe unna med grove feil og hensynsløs fortetting. Tilsyn og sanksjoner følges ikke opp. Det virker som om de store utbyggerne og entreprenørene får gjøre som de vil, fordi  byggesaksavdelingen ikke våger å stå opp mot store entreprenører eller rett og slett fordi den ikke er kompetent nok. Det er rådmann Wenche Grinderuds ansvar at kommuneadministrasjonen raskt følger opp byggesaker, i samsvar med bygningslovens bestemmelser. Her har Grinderud et stort forbedringspotensial. Det er politikernes oppgave å gripe inn overfor rådmannen hvis dette ansvar ikke følges opp som forventet.  

Lovverk følges ikke opp, klager og protester overhøres. Inntrykket er at utbyggere og investorer får styre byen som de vil, over hodet på dens beboere. Dette har fått pågå i årevis så lenge Ap og Høyre har hatt flertall i kommunestyret. Her får de to partier støtte av en kommuneledelse som legger føringer for politisk behandling i fremlegg for kommunestyret, og som villig vekk føyer seg etter lobbyister og utbyggeres ønsker og planer. Med dispensasjoner fra fornuftige regulerings- og verneplaner, raseres Kongsberg med uvettig fortetting og utbygging. Utbyggers og investorers økonomi prioriteres. Byens utvikling går i negativ retning. Det overordnete samfunnsansvar overfor fellesskapet skyves i bakgrunnen. Befolkningen lever i frykt for hva utbyggere får gjennomslag for, til forringelse av deres eiendommer og bomiljøer. Floskler,  irrasjonell og vikarierende argumentasjon «legitimerer» politiske og kommunale vedtak. Politikere som lar seg forlede av meningsløse lokkeord og uetterretteligheter, uten å spørre seg selv om bakenforliggende motiver, slik vi har sett i saken om flytting av høyskolen fra byens beste plassering på Raumyr, utgjør en fare. De vil kunne påføre samfunnet ubotelig skade. 

Det fikk vi til overmål demonstrert da Ap, Høyre og kommuneledelsen lot seg lede av rektor ved høyskolen, Kristin Ørmen Johnsens (H) vanvittige påfunn om flytting av høyskolen. Motivet var at hun ønsket seg et "signalbygg". Hun skulle skaffe seg et personlig monument på Lågalandet, inspirert av Papirbredden i Drammen og med skadelige, for ikke å si ødeleggende, konsekvenser for byen og skolen. Det hindret henne ikke. Advarsler hjalp ikke. Hun skulle vise sin makt. Med ren demagogi og usanne påstander, som at sentrum lå for langt unna for studentene, og bløff skulle hun trumfe sitt igjennom. Dumskapen bak Ørmen Johnsens innfall var åpenbar, her fantes ikke ett eneste rasjonelt argument. Normalt ville et slikt påfunn blitt kvalt i fødselen. Det var til rett tid for henne selv, for Vidar Lande (Ap) var ordfører og med irrasjonelle og absurde argumenter var det lett å få Lande med seg. Han og rådmann Astrid Sommerstad hoppet straks på Ørmen Johnsens vanvittige og ødeleggende utspill. Dermed fikk hun makten hun trengte, den politiske og den administrative, og tok styringen. Bygging av studentboliger på Raumyr ble torpedert. Hun truet tankeløse politikere med, at fikk hun ikke sitt påfunn igjennom, ville hun flytte høyskolen, uansett. Lettskremte politikere, med Øystein Senum (V) i spissen, ga etter for hennes tomme trusler og danset etter hennes pipe. Det hadde bare vært å si nei, så var den skadelige saken ute av verden. Men makten satt hos Landes knappe flertall i kommunestyret, og Landes ord var lov i det partiet. Fremsynthet og konsekvenstenkning synes å ha vært fraværende hos Lande og Sommerstad. Ørmen Johnsens eget parti, Høyre, fulgte hennes minste vink. Høyskolefolk våget ikke å si rektor Ørmen Johnsen imot, de tenkte vel på personlige konsekvenser. 

En slik politisk underdaninghet overfor demagogi er farlig. Den var utbredt i Ap og Høyre. For Kongsberg har dette fått katastrofale følger. Saken om KKP viser hvor galt det går når rådmann og ordfører skyver folkeviljen til side. Et overveldende flertall av byens innbyggere protesterte mot dumskapen. Men det gjorde ikke ordfører Vidar Lande. Han vendte isteden folkeviljen ryggen. Han klamret seg til den makten som dem han nå vendte ryggen, hadde gitt ham. Lande forsvarte flyttegalskapen med floskelen «utvikling». Han ble kraftig advart mot at dette var "utvikling" i feil retning. Skadene Lande og Ørmen Johnsen har påført byen og det fremtidige universitet, er enorme. Ap-Høyre-alliansen og rådmann Astrid Sommerstad lot seg villig snakke rundt av rektor Kristin Ørmen Johnsens floskler og forretningsfolk som øynet stor økonomisk gevinst av byggeprosjektet, flytting av høyskolen og KKP. Når en rådmann og politikere av dette kaliber skal ivareta byens og befolkningens ve og vel, må det gå galt. Byens innbyggere, kommune og stat, må betale prisen for politisk og administrativt uvett, mens de ansvarlige politikere går fri. Å flytte en høyskole, uten mål og mening, til enorm skade for skolen og byen, for kommune, stat og samfunnsøkonomi, ved ren maktbrynde, er et overgrep mot alminnelig rettsfølelse og vett og forstand. 

Det kan velgerne gjøre noe med. Kongsberglista oppsto i 2015 som en protest mot Ap-Høyre-alliansens uansvarlige fortettingspolitikk. Serieproduserte billighus med sjelløs arkitektur brer seg som paddehatter. Konsekvenstenkning er fraværende. Fortettingspolitikken må forstås som en gavepakke til utbyggere og investorer. Ved ekstrem fortetting kan en liten klikk av Kongsbergs sentrale entreprenører og utbyggere mangedoble sin fortjeneste. Ap begrunner politikken med at «Kongsberg skal vokse». Hvorfor skal Kongsberg påtvinges vekst? Vekst må følge den naturilge økonomiske utvikling. Bak det tomme Ap-slagordet er det i realiteten utbyggeres og investorers økonomi som skal vokse. Ved hjelp av Ap og Høyre har de fritt kunnet rasere byen og omgivelser. 

Begrepet estetikk og tilpasning er ukjent i de kretser. Byen er blitt et offer for urban vandalisme. Det går ut over folks trivsel og livskvalitet. Gode bymiljøer, folks eiendommer og omgivelser, verneverdige områder og bygninger, kulturhistoriske miljøer, vakre natur- og friluftsområder forringes og ødelegges. Her er ingen forståelse for langsiktig tenkning, jakten på størst mulig fortjeneste, uten hensyn til uerstattelige verdier som går tapt, gjør blind for konsekvenser. Aps leder, Laila Gustavsen, forklarte før valget i 2015 (Lp, 15.9.) partiets politikk: Hennes parti var grepet av «regjeringssyke», de lyttet ikke til folk, sa hun. Landes «utvikling» var bare et skalkeskjul for regjeringssyken. Slike sykdommer kan bare utryddes i valg.

Rådmann Astrid Sommerstad, ordfører Vidar Lande og fylkesordfører Morten Eriksrød (H), lot seg mer enn villig dupere av Ørmen Johnsens absurde påstander om studentenes manglende evne til å kunne gå i 15 minutter. 

At rektorens usanne og irrasjonelle argumenter var hinsides enhver fornuft, spilte ingen rolle for Ap og Høyre. De trengte bare et eller annet påskudd, absurd eller ikke, for å flytte høyskolen. Påskuddet var bare en slags arrogant formalitet. De trengte det egentlig ikke. De trengte bare makten, og den hadde de. Dermed var det duket for det store byggeoppdraget KKP, til stort økonomisk tap for staten, og ødeleggende for skolen og studentene. Likevel skulle Lande presse flyttingen igjennom, med minst mulig flertall i kommunestyret. Her ble varaordførerens stemme tungen på vektskålen. Lande hadde tidligere gitt ham en formidabel lønnsøkning, halv ordførerlønn. Dermed slapp Ap og Høyre, med SVs stemme, rektor Ørmen Johnsens gamle kjenning fra oppføringen av høyskolen på Papirbredden i Drammen, til som utbygger av KKP på Kongsberg. I KKP hadde Ørmen Johnsen hatt en finger med i spillet hele veien. Ap og Høyre kunne trumfe sin politikk igjennom på tvers av folkeviljen, da 70 prosent av byens befolkning var imot, uten å møte redaksjonell kritikk fra Laagendalsposten. 

I saken om flytting av høyskolen og KKP, hvor så mange uetterretteligheter, så mange feil og usannheter ble fremført og regler og forskrifter brutt, møtte ikke granskende journalistikk. I en leder i Lp, 16.01.10, oppfordret redaktør Steinmoen politikerne til å vise ”handlekraft” og ”utfordre den rådende oppfatningen blant innbyggerne”. Redaktøren tilkjennegir mangel på respekt for byens befolkning. Steinmoen oppfordrer de folkevalgte til å gå imot sine egne velgere, til fordel for en ”betydningsfull aktør”, Kristin Ørmen Johnsen. Hva som var så betydningsfullt ved denne «aktøren», som kun "argumenterte" med ren bløff og irrasjonelle og usanne påstander, at han setter henne foran folkeviljen, er uforståelig. Å oppfordre til å vise «handlekraft» og skyve et overveldende folkeflertall til side, er ikke en oppgave for en avis.  

Denne manglende respekt for folkemeningen, og den aroganse som Ap-Høyre-alliansen viste i KKP-saken, kan ha smittet over til kommuneadministrasjonen. Folk føler avmakt, de erfarer at det ikke nytter å protestere i plan- og byggesaker. Folk har rett i sin følelse av å bli motarbeidet istedet for å bli ivaretatt på beste måte. De føler at kommunen ikke vil dem noe godt. Utbyggere og investorer er kun opptatt av å mele sin egen kake. Det føres ingen kommunal kontroll med estetikk, tilpasning og harmoni. Det er fritt fram. Men med Kongsberglista er det staket opp for en annen kurs. I et oppslag i Lp 4.10.18 føler rådmann Grinderud et påtrengende behov for å bedre sitt image som leder for kommuneadministrasjonen: Nå skal kommunale tjenester «sørge for at kommunen blir en utadvendt ja-kommune, med løsningsorientert saksbehandling» og en «raus» kommune, opplyser hun. Slik bekrefter rådmannen hva kommunen i årevis ikke har vært.

Derfor vil Grinderud nå invitere innbyggerne til samarbeide. Ting kan gjøres annerledes og bedre, skriver hun. Det skulle bare mangle. Men hva hun kan gjøre bedre og hvordan det skal gjøres i praksis, og hvordan innbyggerne i praksis skal inviteres til samarbeid, sier hun intet om. Hvis dette er noe mer enn et uforpliktende publikumsfrieri, må Grinderud forklare i Lp hvordan hun vil gjennomføre samarbeidet og sin løsningsorientering. Rådmann Sommerstad og ordfører Vidar Lande (Ap) var løsningsorienterte overfor Ørmen Johnsen og Bolten Eiendom, men ikke overfor byens befolkning. De trodde at de måtte følge Ørmen Johnsens minste vink. Derfor skamferte de byen og ødela det fremtidige universitet. 

Beboerne i tre nyoppførte hus i Abelsgate på Flåtaløkka er sterkt plaget av støy og støv fra en sandvolleybane som ligger rett opp til husene, samt støy og bråk på kvelds- og nattetid. De står maktesløse overfor kommunen, som har skapt problemet for dem. Det går på helsa løs. Men hos Wenche Grinderud er det ingen hjelp å få. Beboerne får beskjed om ordne opp selv, hvilket er umulig. Men nå som Grinderud inviterer til samarbeid og er blitt både raus og løsningsorientert, lar saken seg lett løse. Vi har et tips til henne: Flytt sandvolleybanen til et sted hvor ingen sjeneres og sett opp skilt mot kjøring og støy kvelds og nattestid. Det er raskt og enkelt. Det ble foreslått i et leserbrev i Lp 30.10.18. Men da ble det stille fra Grinderud. Foreløpig har hun ikke gjort noe som helst. Har hun ikke forstått hvordan ting kan gjøres bedre? Hun oppfordres til å opplyse i Lp om når hun løsningsorientert vil komme beboerne i møte. 

I boligsameiet Smedkroken på Berja har beboerne siden innflytting i desember 2012 vært sterkt plaget av støy og sjenanse som skyldes grove bygningsmessige feil, mangler og billige løsninger. Det går ut over beboernes helse og livskvalitet. Klager til kommunen har ikke ført frem. Beboerne opplever at kommunen kun tar hensyn til utbygger. I seks år har avdeling for plan- og byggesaker, ved leder Rune Fredriksen, unnlatt å føre tilsyn og pålegge utbygger å utbedre feil. Fredriksen venter fremdeles på dokumentasjon fra prosjekterende og utbygger, sier han. De forteller nok at alt er i skjønneste orden fra deres side.Fredriksen må «vurdere» rapportene og det tar tid, unnskylder han seg med. Det behøver han ikke. Han må bare begynne i riktig ende. Det skulle han ha gjort allerede for seks år siden. Han og en løsningsorientert rådmann Grinderud kan nå ta seg en rask tur til boligsameiet og på en time eller to konstatere at det er uutholdelig å leve med slike plager. 

Fredriksen behøver ikke å «vurdere», i årevis hva han og Grinderud kan erfare på stedet. Dermed kan de straks ta grep overfor utbygger. Lp skrev om saken i april 2018, og Fredriksen opplyser at kommunen vil bruke «noe tid» på å gå igjennom saken. Men den tid er forbi. Det er inkompetanse. Fredriksen kunne der og da, løsningsorientert, ha gått direkte til boligsameiet. For å få vite sannheten. Ikke rart beboerne mener at kommunen trenerer deres klager, og at kommunen gir store utbyggere særbehandling. Hva er det som foregår i denne byen, spør de, og med god grunn. Kanskje Grinderud kan gi oss svaret i Lp? Fredriksens unnskyldninger holder ikke vann. Hans avdeling har unnlatt å føre fortløpende tilsyn med byggeprosessen, slik bygningsloven pålegger. 

Det er grunnen til at problemene har oppstått, og har fått vedvare i seks år, til stort ubehag for beboerne. Men nå, som Grinderud plutselig er blitt raus og inviterer til samarbeid, kan hun etter et snarlig besøk i sameiet Smedkroken, pålegge Fredriksen å komme ut av handlingslammelsen, og raskt forlange feilene rettet til beboernes tilfredshet, under trusler om drøye dagbøter. Grinderud bes informere oss i Lp om sin raske, rause og løsningsorieterte inngripen i saken, med tidsfrister for rettelse av feil og mangler. Når en rådmann ansettes, er det en selvfølge at vedkommende er løsningsorientert og samarbeider med byens befolkning. Grinderud burde ha forstått det allerede da hun ble ansatt. Alternativt burde Grinderud kanskje se seg om etter en mer passende jobb som ikke krever at hun er løsningsorientert.